Sakset/Fra hofta

Ja, vi har sagt det før: Nå har mediene kastet alle hemninger i kampen mot hjemsendelsen av asylbarna. Men Dagbladet viser oss at det var mulig å gå enda lenger.

Det var mulig å gå enda lenger inn i la-la-land. Det var såre enkelt. Det var bare å sammenligne asylreturene med Nazi-Tyskland. Holocaust. Den industrielle utryddelsen av seks millioner mennesker.

Det er ikke Dagbladet som mener dette på kommentarplass, dit har de ikke kommet. Ennå. Innlegget «Dette må aldri skje igjen» er skrevet av Gry Herland.

Men det er Dagbladet som formidler disse fullstendig spinnville påstandene.

Skal det ikke være ytringsfrihet? Bør ikke alle meninger slippe til? I prinsippet, jo. Men når argumentasjonen og påstandene sakner ethvert feste i virkeligheten, når det som framsettes er så ravende galt at det knapt hadde passert som fiksjon, er det lov å sette foten ned.

Dagbladet publiserer ikke alle innlegg man mottar, det gjør ingen aviser. Man gjør et bevisst utvalg. Og dette ville altså Dagbladet ha.

Avisen syntes det var helt greit å viderebringe et innlegg som sammenligner norsk asylpolitikk med Holocaust.

Stormløpet mot regjeringens asylpolitikk fortsetter.

Vi kunne valgt å forbigå dette mageplasket av en tekst i stillhet. Men «Dette må aldri skje igjen» er landets desidert mest delte sak på sosiale medier i dag, ifølge Storyboard.

Noen av våre lesere vil huske Gry Herland fra en tidligere artikkel på Document: TV2 påstår at denne mannen er 17 år. Hva tror du?

Her fortalte den tidligere lederen for Hemsedal mottak for enslige mindreårige asylsøkere om «desperasjonen som spredde seg etter UDIs innstramminger for enslige mindreårige asylsøkere i 2016».

Hun fortalte om «barn» som drev «brutal selvskading»:

Vi hadde i en periode 15 barn, som drev med ulik grad av selvskading, alt fra å rispe seg og spise vaskepulver til å dusje i iskaldt vann. Det å bære en naken, iskald gutt ut av dusjen, det håper jeg jeg ikke må gjøre igjen, sa den tidligere mottakslederen.

«Det å bære en naken, iskald gutt ut av dusjen, det håper jeg jeg ikke må gjøre igjen.» (Skjermdump, TV2)

Gry Herland har vært på tur til Polen sammen med en gjeng 10.-klassinger, skriver hun i Dagblad-innlegget.

Det å få dele en så viktig del av vår nære historie sammen med ungdom har vært en stor opplevelse. Intense dager og mange sterke inntrykk setter spor i oss alle.

Det får henne til å tenke på to ting. Det ene er hennes avdøde mormor. Den andre er «dagens håndtering av mennesker på flukt».

Herlands mormor var ung under krigen. Hver gang hun fortalte fra krigen, avsluttet hun med den samme setningen: «Dette må aldri skje igjen».

Når jeg hører guiden fortelle idag om hvordan tyskerne behandlet sine fanger, så slår det meg hvor mange paralleller det er til dagens flyktningpolitikk.

Herland går igang – først om «oss og dem»:

Retorikken som blir brukt i dag skiller mennesker inn i ulike kategorier. Noen omtaler mennesker på flukt som lykkejegere, økonomiske migranter, flyktninger, dublinere, flyktninger som oppholder seg ulovlig i landet. Denne kategoriseringen fjerner identiteten til den enkelte. Det gjør at vi slutter å forholde oss til den enkelte, men til grupper.

Under andre verdenskrig var det jødene, sigøynerne, russerne, og så videre. I dag snakker vi om asylbarna, lykkejegere, dublinerne, de papirløse. Det å lage en distanse mellom oss mennesker er helt ulogisk. Vi må behandle folk som folk uavhengig av hvilket pass du kan fremvise eller hvilken status du har.

Allerede her er vi altså på glattisen: Vi deler mennesker inn i grupper. Lykkelig uvitende om at det leder lukt inn i Auschwitz’ gasskamre.

Neste tema: «Navn – Tall».

Fangene i konsentrasjonsleirene ble aldri omtalt ved navn, de var bare et nummer, skriver Herland, og hun finner en skremmende likhet med vår måte å behandle asylsøknader på. Alle får et nummer:

Nærmere bestemt et Duf. Nr. En asylsøker kan ikke få vite noe om sin sak før han eller hun har oppgitt sitt Duf nr.

På mottakene håper jeg virkelig at de blir omtalt med navn, men jeg vet dessverre om skrekkeksempler fra mottak som omtalte sine beboere med romnummer. Det med navnet vårt er jo noe av det mest personlige vi har. Når vi klarer å håndtere fem millioner nordmenn ved hjelp av navn og fødselsdato, så må vi kunne fikse 30 000 asylsøkere på samme måte.

Herland går videre til «Personlige klær».

Hun viser til at fangene i konsentrasjonsleirene måtte gå med stripete fangedrakt – «for å svekke individet, og forsterke gruppefølelsen»:

Når asylsøkerne våre kommer til ankomstmottak, så får de utdelt en klespakke av dårligste kvalitet. Der er ingen differensiering. Det betyr i praksis at ingen får det de egentlig trenger.

Spesielt i 2015, når ankomster var høye, så ble alle by og bygder invadert av mørkeblå treningsdresser.

Neste punkt: Bryte folk ned.

En av torturmetodene vi ble fortalt om i leirene var å sette folk alene i et rom på en liten krakk. Der satt de og ventet. Noen ganger satt de der i noen timer, andre ganger satt de der i flere døgn. Ventetid var en billig og effektiv torturmetode. Folk knakk samme av å gjøre ingenting. Å bo på asylmottak er en lang ventetid. Å vente i 18 måneder på et asylintervju er tortur.

Boforhold:

Herland sammenligner, veier for og imot, og finner overraskende nok at «boforholdene i norske asylmottak er bedre» enn i konsentrasjonsleirene. Wow. Men stor forskjell er det ikke:

Det er allikevel trangbodd og med dårlige muligheter til å være privat.

Kriminalisering:

Herland påpeker at det forekom vilkårlige fengslinger under andre verdenskrig. Og hun finner parallellen:

I dag blir unge gutter som nærmer seg 18 år sendt til Trandum for å forhindre at de rømmer videre. De blir altså kriminalisert på grunn av alder.

Akkurat nå sitter en av mine gutter på Trandum. Han har fått avslag fra UDI. Han er akkurat blitt 17 år. Han gikk i 10. klasse fram til i sommer. Han har en ankesak til behandling i UNE.

Nå er alderen plutselig oppjustert, og han sitter i fengsel. UDI og PU liker å kalle Trandum for en interneringsleir. Jeg har vært der. Det er et fengsel! Fire meter høye gjerder, piggtråd, låste dører, celler. De kan kalle det hva de vil – det ER et fengsel.

Herland avrunder med å komme tilbake til sin mormor: «Dette må aldri skje igjen.»

«Jeg beklager mormor, men nå er vi der igjen. » «Jeg skammer meg mormor. Jeg vet at du synes vi burde vite bedre. Nå skjer det igjen.»

Dette er hva hun burde ha skammet seg over: Å relativisere den industrimessige utryddelsen av seks millioner mennesker.

Men hun har tydeligvis ikke skamvett.

At Dagbladet heller ikke har det, er hakket verre.