Gjesteskribent

Gry Herland har tidligere blitt omtalt her på Document  i forbindelse med en reportasje i TV2 om «oktoberbarna» i Hemsedal. Den gang var det ikke måte på hvor mye hun allerede nå skammer seg over å se seg tilbake – om noen år. Stikkord: Norsk asylpolitikk. Nå gir hun i et innlegg i Dagbladet begrepet «patos» et nytt, og hittil helt ukjent innhold.

Asyllobbyen har tidligere prøvd seg med argumenter som å sammenligne siste års migrasjonspress med nordmenns utvandring til USA på 1800-tallet, og gode nordmenns flukt til Sverige under krigen. Det fantes som kjent ikke noe NAV, naive NGO’er eller sosialt sikkerhetsnett i USA for mer enn 100 årsiden, så for utvandrerne var det bare å brette opp ermene fra dag én og klare seg selv. No mercy over there. Og for de nordmenn som risikerte livet ved å krysse svenskegrensen under krigen, var deres høyeste ønske å komme tilbake til Norge. De flyktet ikke for å gjøre svensker av seg, men fordi de hadde en sak å kjempe for her hjemme.

Men så lenge disse mildt sagt haltende parallellene har vært lette å gjennomskue, enn si å harselere over, så må det fra den politiserte delen av asylindustrien nå åpenbart skarpere lut til. Da må man ta’n helt ut for å få oppmerksomhet om saken sin: Sammenlign norsk asylpraksis med Auschwitz og tyskernes behandling av jøder, sigøynere og russere under krigen! Gry Herland har forfattet innlegget ”Dette må aldri skje igjen” i Dagbladet.

Herland skriver idet hun nettopp er kommet hjem fra Polen-tur med 10.-klassinger, og har vært gjennom intense dager med mange inntrykk.

Når jeg hører guiden fortelle i dag om hvordan tyskerne behandlet sine fanger, så slår det meg hvor mange paralleller det er til dagens flyktningpolitikk. Jeg skal nevne noen av dem.

Bortsett fra det opplagte, at man må behandle folk som folk, nevner hun den typiske ”vi og dem”-retorikken.

Noen omtaler mennesker på flukt som lykkejegere, økonomiske migranter, flyktninger, dublinere, flyktninger som oppholder seg ulovlig i landet. Denne kategoriseringen fjerner identiteten til den enkelte. Det gjør at vi slutter å forholde oss til den enkelte, men til grupper.

Med ca 80.000 nyankomne med status som flyktning eller som en del av familiegjennomforening siden 2012, og med svært ulik etnisk bakgrunn og juridisk status nettopp på gruppenivå, blir det vel saktens noe upraktisk om man skal individualisere denne menneskestrømmen?

Så trekker Herland frem navn versus tall:

Da fangene ble satt i leire for over 70 år siden fikk de utlevert et nummer. De ble aldri omtalt ved navn. De var bare et nummer. I vår måte å behandle asylsøknader på så får alle et nummer. Nærmere bestemt et Duf. Nr. En asylsøker kan ikke få vite noe om sin sak før han eller hun har oppgitt sitt Duf nr.

Herland bor i Hemsedal, en bygd med ca 2.500 innbyggere, og selv om båndene sikkert er tette og ”alle kjenner alle”, så må også hun ut med sitt personnummer for å identifisere seg og få tilgang til en rekke tjenester. Med mange papirløse asylsøkere – og mange mannlige som heter Muhammed – blir det selvsagt ekstra viktig å holde orden i rekkene. Hva er egentlig problemet her?

Apropos identifisering, så er alder på ”barn” og barn en stadig større utfordring. Herland kan umulig ha lest seg opp på svenskenes erfaringer i så måte , der drøyt 3/4 av dem som påstod å være under 18 år viste seg å være eldre.

Under andre verdenskrig ble folk fengslet av alle mulige årsaker. Enten det var politiske /religiøse/ etniske årsaker, så ble de fengslet og sendt i leire uten dom. I dag blir unge gutter som nærmer seg 18 år sendt til Trandum for å forhindre at de rømmer videre. De blir altså kriminalisert på grunn av alder.

Akkurat nå sitter en av mine gutter på Trandum. Han har fått avslag fra UDI. Han er akkurat blitt 17 år. Han gikk i 10. klasse fram til i sommer. Han har en ankesak til behandling i UNE.

Nå er alderen plutselig oppjustert, og han sitter i fengsel.

”Fengsel” er i dette tilfelle kode for Trandum interneringsleir, for der har de ”høye gjerder, piggtråd og låste dører”. Kanskje ikke så rart at vi velger å ha god kontroll på asylbarna (med eller uten ” ”) når halvparten av de med midlertidig opphold forsvinner?

Da migrantpresset var som størst i 2015, fikk migrantene utdelt klespakker ”av dårligste kvalitet”. For manges vedkommende innebar det iflg. Herland en garderobe som inneholdt blant annet en blå treningsdress – som hun friskt sammenligner med konsentrasjonsleirenes stripete fangedrakt! Parallellen mellom mennesker som blir arrestert og tvunget inn i fangenskap i Tyskland under krigen, til mennesker som – tross alt – møter hjelp og bistand i Norge, er vrien å få øye på.

Men Herland har ett poeng. Ventetiden. Den kan knekke selv den sterkestes rygg. Hun nevner eksempler med barn (forutsetter at disse er under 18 år…) som venter i månedsvis på sitt asylintervju. Det er selvsagt ikke bra, selv om det kan være forhold utenfor norske myndigheters kontroll vi ikke kjenner til, og som gjør at tiden går. Men nevner hun Listhaugs forslag om det nye asylsenteret i Råde  der planen er at åtte av ti asylsøkere skal få sin sak avklart innen 21 dager? Ikke med ett ord.

Herland var i åtte år frem til 22. august i år leder for et asylmottak for enslige mindreårige i Hemsedal, men ga seg i jobben fordi asylsenteret var tomt. Med den godfjottete naiviteten hun her legger for dagen, er det nærliggende å tenke seg at hun skriver i et lønnlig håp om flere barn og ”barn” for å få jobben sin tilbake.

Det er sikkert ikke bare hyggelig det som skjer bak dørene på et asylmottak. Men å skrive et innlegg om hvor grusom nordmenns behandling av asylsøkere er, uten et eneste forslag til hva som eventuelt kan gjøres bedre, gir liten mening. Når Herlands språkbruk samtidig går ut på full brunbeising og noe nær nazi-stempling av de ansvarlige (her kan man i alle fall lese inn Sylvi Listhaug mellom linjene), så slår jo valgkampens forslitte argument om ”retorikk” fullstendig bakut.

Dårlig musikk blir ikke bedre av å skru opp volumet. Dårlige argumenter blir heller ikke bedre ved å dra dem ut i det ekstreme. Og hvorfor Dagbladet opplever en stadig fallende leserskare blir heretter enda lettere å forstå.