Gjesteskribent

En kvinne og hennes barn går forbi politi og ambulansepersonale i nærheten av T-banestasjonen Parsons Green i London den 15. september 2017. Foto: Hannah McKay / Reuters / Scanpix.

 

Det at bombeangrepet på T-banen i London sist fredag takket være en funksjonsfeil «kun» resulterte i 29 «ikke alvorlig» sårede, var avgjørende for et politisk valg om å holde en lav medieprofil. Dermed fikk vi ikke de store overskriftene som ville ha vært garantert hvis noen var blitt drept.

Dette betyr at den islamske terrorismen nå stilles på linje med vanlig kriminalitet. I likhet med annet nyhetsstoff er det dermed antall døde og omfanget av skadene som avgjør hvor mye saken fremheves. Det er som om den islamske terrorisme var blitt akseptert av politikere og medier som en av livets kjensgjerninger, en samfunnsnedbrytende virkelighet vi bare må resignere overfor.

Faktum er imidlertid at det ikke dreier seg om et bevisst valg, men om en handlemåte som Europa rammes av. For Europa er ikke så redd for bombene som det er for muslimenes reaksjon, og enda mer det å se islams virkelighet i øynene. Man behandler islam med en ekstrem varsomhet, for ikke å si diskresjon, hvor man riktignok erkjenner attentatenes forbindelse til islam, men uten å uttrykke klart at det handler om «islamsk terrorisme». Og besatt av hastverket med å frikjenne selve islam betingelsesløst, gjentas den fullstendig ideologiske påstanden om at «ingen religion legitimerer terrorisme». Samtidig pågår teaterforestillingen om «moderat islam», hvor imamer og de såkalte «islamske samfunnene» oppfordres til generell fordømmelse av «terrorismen».

Til gjengjeld har Europa forlengst legitimert islam ukritisk som religion. Likeledes fremmer Europa islamiseringen av sitt eget territorium ved å legge til rette for muslimenes demografiske vekst, idet man tillater spredning av moskeer, koranskoler, shariadomstoler samt islamske velferds- og finansinstitusjoner, foruten å innføre forbrytelsen «islamofobi». Verdensdelen er også passivt vitne til at muslimske borgere gjør karriere i offentlige institusjoner, selv når de er fundamentalister som utnytter demokratiet med sikte på å innføre sharia.

For å vende tilbake til attentatet på T-banen i London, er det opplagt at virkningen ikke er militær, men psykologisk. Ingen kan innbille seg at Europa kan beseires ved å massakrere ti, hundre eller tusen europeere. Men den islamske terrorismen mener at den vil kunne beseire oss i det øyeblikk frykten til de grader har slått rot hos hver og en av oss, at vi ender opp med å holde ut uten å reagere, og med det underkaste oss islam uten å kjempe.

Og hvis vi etter hvert attentat fortsetter å legitimere islam stadig mer, og konsolidere makten til imamer, moskeer, samt islamske talspersoner og finansinstitusjoner i vår midte, vil den islamske terrorismen faktisk fremstå som den viktigste årsaken til deres suksess. Vi må erkjenne at den islamske terrorismen er en drivkraft i den økende islamiseringen av Europa ad demokratisk vei. Om vi fortsetter på denne måten vil det Europa som en dag kunngjør at det har beseiret den islamske terrorismen, være et islamisert Europa.

 

Magdi Allam er en egyptisk-italiensk politiker, forfatter og journalist som konverterte fra islam til kristendommen i 2008. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Il Giornale den 17. september 2017.