Gjesteskribent

magdi-cristiano-allam
Magdi Cristiano Allam, foto: Wikimedia Commons
 

At den italienske strategien i kampen mot den islamske terrorismen konsentrerer seg om overvåkningen av internett og kontroll med islamske fanger i fengslene, som redegjort for av statsminister Gentiloni og innenriksminister Minniti den 5. januar, og bekreftet i intervjuet med politisjef Gabrielli i Il Giornale i går, er en nødvendighet som omstendighetene krever. Det fikk vi bekreftet i Sesto San Giovanni den 22. desember, da Anis Amri, tunisieren bak massakren på julemarkedet i Berlin, ble drept da han kom tilbake til Italia – etter at han opprinnelig hadde gått i land som ulovlig innvandrer i 2011, for siden å tilbringe fire og et halvt år i forskjellige fengsler på Sicilia, hvor «radikaliseringsprosessen» hans begynte.

Ikke desto mindre ville det å begrense, eller bare å konsentrere, oppmerksomheten om internett og fengslene være et alvorlig feilgrep. En slik strategi ville romme svakheter som får en til å miste det totale overblikket, og som ikke lar oss nå målet om å beskytte samfunnet og sivilisasjonen. Først og fremst er det av vital betydning å identifisere trusselens natur, altså at det handler om islamsk terrorisme. For det er villedende å fortsette å snakke om «internasjonal terrorisme» eller «jihadisme», med den stilltiende forutsetning at det ikke har noenting med islam å gjøre.

På den måten fremstilles det som om terroristene er onde, mens islam er god. Vi kommer ikke til å nedkjempe den islamske terrorismen før folk har den intellektuelle redeligheten og det menneskelige motet til å si at det nettopp er islam som er ondets rot, for det er de islamske terroristene som, mer enn andre, bokstavelig og i sin helhet adlyder det som Allah foreskriver i Koranen, samt det som Muhammed sa og gjorde. Av det følger at fienden som må bekjempes, ikke er de enkelte islamske terroristene, men islam, som inspirerer og og gir legitimitet til grusomhetene deres.

Parallelt med dette fremtrer en annen svakhet: Det å tro at arrestasjon og utvisning av enkelte islamske terrorister vil fjerne trusselen, er som å tro at det å fjerne toppen av isfjellet lar oss glemme resten av det.

Tilfellet Amri, som i løpet av 18 måneder i Tyskland har reist med 14 falske pass og identitetspapirer, bekrefter at de «ensomme ulvene» ikke er isolerte enkelttilfeller av galninger, men fleksible og ukonvensjonelle våpen som terrororganisasjonene bruker til å ramme oss. Amri var en «dødsrobot» som var blitt «hjernevasket» av islampredikanter både i fengsel og under sitt ulovlige opphold i Tyskland.

Den tredje svakheten med regjeringens strategi er at den konsentrerer seg om middelet mens den ignorerer målet. Terrorismen er bare et middel, det er islamiseringen av samfunnet som er målet. De islamske terroristene etterstreber dette målet ved hjelp av vold, mens andre, listigere islamske miljøer knyttet til Det muslimske brorskapet, til wahhabittene, til salafistene og mer generelt til de moderate muslimene som kontrollerer moskeene, etterstreber det samme målet om å underkaste oss islam, idet de bruker vår frykt for islam som brekkstang.

Det finnes altså en fjerde svakhet som bringer oss fra asken til ilden: For å nedkjempe de islamske terroristene som kutter av hoder, allierer vi oss med islamske terrorister som kutter av tunger – disse som har tvunget oss til å gi islam legitimitet, uten hensyn til islams voldelige innhold.

Hvis vi tok innover oss de såkalt moderate muslimenes virkelighet, ville vi forstå at de har all interesse av å samarbeide med myndighetene for å avsløse og arrestere islamske terrorister. For jo flere terrorister som blir arrestert, desto mer øker frykten blant folk, og desto mer setter vi vår lit til dem som vil islamisere oss på fredelig vis, for slik å hjelpe dem med å lykkes. Regjeringen må ikke begrense seg til å forhindre islamske attentater. Den må først og fremst unngå at barna våre en dag ender opp med å bli underkastet islam.

 

Magdi Cristiano Allam er en egyptisk-italiensk journalist, forfatter og politiker som konverterte fra islam til kristendommen i 2008. Denne artikkelen ble offentliggjort i Il Giornale den 8. januar 2017.