Egyptisk-fødte Magdi Allam er Italias svar på Ayaan Hirsi Ali. Mens vi vet mye om den siste, hører vi nesten ingenting om Allam. Det skyldes nok en viss motvilje i norske medier mot kristendommen og folk som blir troende. Kristen tro er noe man helst ikke befatter seg med, og slett ikke en omvendelse fra islam.

Magdi Allam vakte oppsikt både fordi han forlot islam og ble en kristen, og måten det skjedde på: han ble døpt av pave Benedikt 16 i Vatikanet i påsken. Han var en av Italias mest profilerte avismenn, men har nå forlatt journalistikken for å stifte et nytt parti:
«Protagonisti per l’Europa cristiana», Protagonister for et kristent Europa.

Allams liv tegner en bevegelse: Mens vi ble fortrolige med mennesker som forlot kommunismen, og skrev «Guden som sviktet», har vi vansker for å takle mennesker som kritiserer og forlater islam. Det er tydelig at dette er en vanskelig materie. Mennesker som Allam og Hirsi Ali rører ved noe uforløst.

Logisk burde vi omfavne dem, fordi de hyller prinsippene og verdiene som har skapt vår kultur. Men vi er ambivalente, om ikke direkte fiendtlige. Skyldes det frykt? eller mer kompliserte følelser?

Det er interessant å lese om Allams oppvekst i Egypt, for det minner oss også om hvordan mørket har senket seg over den muslimske verden.

Allam describes growing up in a vibrant and multicultural Cairo. He recounts vividly the «fragrances, sounds, colors and flavors of his beloved Aunt Adreya’s home» and remembers Cairo as a «colorful, pluralistic and tolerant city where girls wore miniskirts and boys sported Beatles haircuts.» [4] He has positive memories of Egyptian society during his childhood years, characterizing it as having a «social fabric that embodied a genuine love of others and a simple life where emotion was more important than money.» [4] However, an unpleasant incident occurred when he was detained and interrogated at age 15 by the Muhabarat, the secret services, on suspicion of spying for Israel, because of his relationship with a Jewish girl. At that time, in 1967, Jewish men were rounded up and incarcerated in the detention camps of Abu Za’abal and Tura. Allam’s sympathy for the plight of the girl and her flight might have displeased the authorities. He claims the trauma of that interrogation accompanied him until Christmas Eve 1972 when he left Egypt to continue studies in Italy.

Allam arbeidet i 20 år for venstreorienterte publikasjoner: kommunistiske il Manifesto og avisen La Repubblica. Han reiste mye og dekket Midtøsten. Utad fremsto han som moderat muslim, en forsvarer av det multikulturelle samfunn, for troen på at islam lar seg forene med et moderne samfunn, og at de radikale bare utgjør en liten prosent.

For the longest time he maintained the position that Islam was perfectly compatible with Western civilization and values. In a meeting with high school students broadcast on Italian public television RAI, he declared:

Islam itself is not a menace, it does not coincide with conservatism, as a religion is not incompatible with progress and freedom; absolutely not! Islam is a faith which, in a moderate interpretation, is absolutely compatible with the values shared by the Italian civil society and the Italian Constitution.[6]

Furthermore, he scorned the idea that Muslims were somehow «invading» Italy:

There are many Islam (…). The largest majority of Muslims are moderate, many Muslims are secular (…) according to the numbers provided by the Muslim organizations in Italy, no more than 3 to 5% of muslims in Italy even go to the mosque (…) and then there is a fundamentalist Islam that believes in an Islamization of the society that would conjugate religion to politics, and then also a radical Islam, which believes that islam should be imposed via violent means. But this is an absolutely irrelevant fringe, quantified in Italy around circa 3 to 4 % of the Muslims, and – let’s remember it – there are overall only 600,000 Muslims in Italy. 600,000 in a country of 57 millions. Clearly to talk of a risk of Muslim invasion or of a Muslim menace does not make any sense. [6]

[edit] In Favor of Immigration

Similarly, he maintained for years that immigration was beneficial for Italy, offsetting population decline and correcting what he called «Italy’s provincial identity»:

Economically Italy needs immigrants. Socially Italy needs immigrants to offset the lowest fertility index of Europe (…). But (stopping immigration) would also be a catastrophe for Italy as a civilization, because the immigrant is a bridge that allows Italy to escape a very provincial sense of identity into a more global one(…). Immigration is a resource, not a problem [6]

[edit] Denying Clash of Civilization after 9/11

After the 9/11 attacks he commented against the clash of civilizations theory, and denounced the idea of a monolithic Islam, intrinsically extremist at its core and naturally driven to expansionism and extremism (a thesis he would come to embrace a few months later):

There will be a clash of civilization? This thesis is based on the idea of Islam as a monolithic reality, with an integristic identity, and an inescapable inclination toward expansionism. In reality both Islam as a faith and Muslims as individuals are to be understood as a plurality. Yet there is a risk of a clash on ideological basis, should the Mulsilms perceived to be attacked indiscriminately by the West (…) It would be a big gift to Bin Laden.[7]

I 2002 gjennomgikk Allam en forvandling. Han brøt med sin tro på at det var mulig å forene motsetninger, og at det fantes et sentrum hvor integrasjonen var sterk. Utad var det et kvantesprang og mange vendte seg nå mot ham. Noen mener han har gjenoppfunnet seg selv bare for å gjøre karriere (han hadde allerede en karriere). Allam har levd med politibeskyttelse i fem år. Han har levd med samtidens problemer inn på kroppen. Det gjør kanskje noe med en?

Selve fenoment dissidenter/avhoppere fra islam er et interessant fenomen vi ikke blir ferdige med. Hva forteller Allams liv om oss og vårt eget samfunn?

Her er et åpent brev Allam skrev til sin sjef dagen etter sin konvertering til kristendommen sist påske, 23. mars 2008

Kjære redaktør,

Det jeg er i ferd med å gjenfortelle vedrører mitt valg av religiøs tro og mitt personlige liv, som ikke på noen måte angår avisen Corriere della Sera, som jeg siden 2003 har hatt den ære å være del av i egenskap av personlig assisterende redaktør. Jeg skriver derfor til deg som privatperson, i egenskap av denne historiens hovedperson. I går kveld konverterte jeg til den kristne, katolske religion, og oppgav samtidig min tidligere islamske tro. Takket være den himmelske nåde fikk endelig den gode og modne frukten av en lang prosess se dagens lys, en prosess i sorg og glede mellom den dype, intime refleksjon og det bevisste, manifeste uttrykk. Jeg er spesielt takknemlig overfor hans hellighet pave Benedikt XVI, som lot meg ta del i sakramentene som er begynnelsen på det kristne liv – dåpen, konfirmasjonen og nattverden – i Peterskirken under den høytidelige feiringen av påsken. Og jeg tok det enkleste og mest eksplisitte kristne navnet: «Cristiano».

Siden i går heter jeg altså Magdi Cristiano Allam. For meg var dette mitt livs lykkeligste dag. Å motta den kristne troens gave ved den hellige fars hånd i forbindelse med Kristi gjenoppstandelse, er for den troende et uforlignelig privilegium og et uvurderlig gode. I mitt 56. år er dette i mitt lille liv et historisk, eksepsjonelt og uforglemmelig øyeblikk, som markerer et radikalt og definitivt brudd med fortiden. Kristi gjenoppstandelses mirakel har gitt gjenklang i min sjel og frigjort den fra mørket ved en preken hvor hatet og intoleransen overfor den som er annerledes, ukritisk fordømt som «fienden», har forrang fremfor kjærligheten og respekten for den neste, som uansett alltid er en person; slik er mitt sinn frigjort fra obskurantismen ved en ideologi som legitimerer løgnen og utfluktene, den voldsomme døden ved mordet og selvmordet, den blinde underkastelsen og tyranniet, og slik har jeg kunnet vie meg til den autentiske sannhetens, livets og frihetens religion. I løpet av min første påske som kristen har jeg ikke bare oppdaget Jesus, jeg har for første gang oppdaget den ene og sanne Gud, som er troens og fornuftens Gud.

Min konversjon til katolisismen er endestasjonen etter en gradvis og dyp indre meditasjon jeg ikke har kunnet komme utenom, siden jeg i fem år har vært tvunget til å leve et beskyttet liv, med vaktene hele tiden til stede hjemme og med politifolkene som følger meg overalt på grunn av truslene og dødsdommene jeg er blitt til del av ekstremistene og de islamske terroristene, både i Italia og i utlandet. Jeg har måttet spørre meg selv om holdningen til disse som offentlig har utstedt fatwaer, om svarene fra de islamske rettslærde, disse som fordømte meg, en muslim, som «fiende av islam», «hykler, fordi han er en koptisk kristen som later som om han er muslim for å skade islam» og «løgner og skjender av islam», og slik legitimerte min dødsdom. Jeg har spurt meg hvordan det var mulig at jeg, som overbevist og iherdig har kjempet for et «moderat islam», og personlig har tatt på meg ansvaret for å bekjempe ekstremismen og den islamske terrorismen, kunne ende opp som dødsdømt i islams navn på bakgrunn av ting som er skrevet i Koranen. Slik måtte jeg ta til etterretning at ondets rot er iboende i et islam som er fysiologisk voldelig og historisk konfliktsøkende, uavhengig av de aktuelle omstendighetene med ekstremismens og den verdensomspennende islamske terrorismens fenomen.

Samtidig har forsynet latt meg møte katolikker med god vilje, som i kraft av sine vitnesbyrd og sitt vennskap med tiden er blitt referansepunkter hva angår overbevisningen om sannheten og verdienes soliditet. Først og fremst de mange vennene i Comunione e Liberazione, med Don Juliàn Carròn i spissen; av enkle religiøse mennesker som Don Gabriele Mangiarotti, søster Maria Gloria Riva, Don Carlo Maurizi og pater Yohannis Lahzi Gaid; gjenoppdagelsen av salesierne, takket være Don Angelo Tengattini og Don Maurizio Verlezza, hvilket kulminerte i et fornyet vennskap med rektor Don Pascual Chavez Villanueva; omfavnelsen fra høye prelater av stor menneskelighet som kardinal Tarcisio Bertone, monsignor Luigi Negri, Giancarlo Vecerrica, Gino Romanazzi og ikke minst monsignor Rino Fisichella, som personlig har fulgt meg på den åndelige veien mot aksepten av den kristne tro. Men det mest ekstraordinære og betydningsfulle møtet hva angikk beslutningen om å konvertere, var utvilsomt med pave Benedikt XVI, som jeg beundret og forsvarte som muslim for hans mesterlige evne til å understreke det uløselige båndet mellom tro og fornuft som grunnlag for autentisk religion og for menneskelig sivilisasjon; ham vil jeg fullt ut følge som kristen for å finne inspirasjon og nytt lys under den misjon som Gud har tiltenkt meg.

Du har spurt meg om jeg ikke frykter for mitt liv, vel vitende om at konversjonen til kristendommen vil føre med seg enda flere og alvorligere dødsdommer for apostasi. Du har helt rett. Jeg vet hva jeg går i møte, men jeg vil møte min skjebne med hevet hode, med ryggen rak, og med den indre soliditet som vissheten om troen gir meg. Og den vil bli enda mer solid enn før etter pavens historiske og modige gest, med en gang han fikk vite om mitt ønske godtok han straks personlig å tildele meg sakramentene som markerer det kristne livets begynnelse. Hans hellighet har gitt en eksplisitt og revolusjonerende beskjed til en kirke som inntil nå har vært altfor forsiktig med å konvertere muslimer, som har unnlatt å drive misjonsvirksomhet i land med muslimsk flertall, og som har tiet om konvertittenes virkelighet i de kristne landene. Av frykt. Av frykt for ikke å kunne ta hånd om konvertittene som er dømt til døden for frafall, og av frykt for represalier overfor de kristne som bor i islamske land. Men i dag har Benedikt XVI med sitt vitnesbyrd sagt til oss at vi må vinne over frykten og ikke være redde for å bringe sannheten om Jesus til muslimene.

Magdi Cristiano Allam

Brevet er oversatt av Christian Skaug

Magdi Allam