Nytt

Chinese President Xi Jinping (R) and his wife Peng Liyuan attend the World Economic Forum (WEF) annual meeting in Davos, Switzerland January 17, 2017. REUTERS/Ruben Sprich

I Norge hersker et schizofrent syn på Kina. Ole Trop setter Erna Solberg til veggs for manglende forsvar for Liu Xiaobo, mens Tomm Kristiansen spør om det er Kina vi nå skal sette vår lit til nå som USA svikter.

Utspillene er uttrykk for en venstreside i oppløsning. I det ene øyeblikk er man opptatt av menneskerettigheter, i det annet utviser man en grenseløs naivitet overfor det samme diktatoriske Kina som forfulgte Xiaobo. Var opptattheten av Xiaobo bare et våpen for å ramme den borgerlige regjeringen?

Kanskje vi bør en passant huske på at den samme statsministerkandidaten som har plassert pengene i hedgefond i skatteparadis var den samme som sterkt mislikte at Thorbjørn Jagland og Nobelkomiteen ville gi prisen til Liu Xiaobo.  Støre ble informert utenfor FN-bygningen i New York. Han likte ikke det han hørte.

Det oppstår merkelige konstellasjoner: En representant for den globale eliten spiller på lag med venstreorienterte journalistene i NRK som lar seg begeistre av president Xi Jinpings forsvar for frihandel på Davos-møtet.

Er det rart folk blir forvirret?

Ting er ikke hva de synes som ved første blikk.

Den samme venstresiden som ikke kan få benyttet sterke nok uttrykk om normale norske/vestlige politikere med et annet syn og verdivalg enn dem selv, har ikke noe problem med å forsvare Kinas imperialisme.

Har det skjedd en metamorfose – fra forsvaret av Mao til Xi Jinpings nasjonalisme og berik-dere-politikk?

Det er i tilfelle snakk om et forfall og en degenerering. Venstresiden klarer ikke gjøre jobben med å opplyse velgerne om hva som foregår.

Denne blindhet har konsekvenser for vår sikkerhetspolitiske situasjon:

Eksempel: Cambodian Times er en avis som nylig utkom med siste nummer, presset til å stenge av Kambodsjas sterke mann, Hun Sen. Avisen hadde vært for nærgående og brysom. Protester fra utlandet fulgte, men de var virkningsløse. Hvorfor? En kommentator på BBC ga en interessant forklaring: Kinas ruvende rolle. Tidligere var USA dominerende. Hvis USA uttrykt misnøye måtte Phnom Penh bøye seg. Det beskyttet trykkefriheten. Men nå så Kina er blitt mektig trenger ikke autoritære regimer som Hun Sen bry seg om amerikanske protester. De har råd til ignorere dem.

Kinas entre på den internasjonale scene betyr altså drastiske konsekvenser for menneskerettighetene i de landene hvor Kina vinner innpass. Dette er innsikt som også har fremkommet på Oslo Freedom Forum.

Eksempel 2: Trump brukte nylig sterke ord mot Pakistan. Landet må se å gjøre noe med alle de radikale islamistiske gruppene som får herje fritt. De truer Afghanistan, de truer India. Islamabad må «reign them in», tøyle dem. Trump virket mer bestemt enn andre presidenter før ham. Men kommer Pakistan til å føye seg? Forholdet til Kina er blitt tettere. Kina skal utvide og modernisere dypvannshavnen i Gwar, som gir et springbrett for projisering av økonomisk såvel som militær makt. Kina ligger i et rivaliseringsforhold med India i Kashmir. Kinas nærvær i Pakistan uroer India.

Slik destabiliserer Kina regionen, og det er selvfølgelig de hegemoniske kravene i Sørkina-havet som vekker frykt i land som Vietnam, Malaysia og Indonesia. Kina bygger kunstige øyer som det forvandler til militære baser og påberoper seg nautisk suverenitet, ut fra havrettstraktater det selv ignorerer.

Denne maktarrogansen gjør at regionen mer enn noen gang ser mot USA. USA er den eneste makt som kan holde et imperialt Kina i sjakk.

Derfor er spillet om Nord-Korea også en kamp om hegemoniet i Asia.

Norske medier har inntatt en servil rolle som kun finner feil ved USA, ikke baby-diktatoren. Senior-rådgiver Sverre Lodgaard presterte å si på NRK morgenradio at forbrytelse og straff aldri har fungert i internasjonal politikk, og at det nå var på tide med forhandlinger, for det har hittil ikke vært forsøkt. Uttalelsen er på linje med den norske Nord-Korea-kjenneren i København, Heljesen, som ser verden med Pyongyangs briller. Lytterne får servert den ene vanvittige uttalelsen etter den andre. Nordmenn får en skrudd virkelighetsoppfatning.

I denne optikken blir Kina til mekleren og fredsbevareren. USA og Sør-Korea er aggressorer fordi de holder militærøvelser slik at de kan forsvare seg.

Det er som om de aldri tenker tanken at Norge en dag kan komme til å trenge venner, og forsvare seg.

China and Russia have called on the US and South Korea to suspend military drills in exchange for Pyongyang’s halt of its nuclear weapons development, a proposal US Ambassador to the United Nations Nikki Haley slammed as «insulting.»
«When a rogue regime has a nuclear weapon and an ICBM pointed at you, you do not take steps to lower your guard. No one would do that. We certainly won’t,» she said Monday.

Men disse posisjonene – at Trump er farlig – er hva norske medier har propagandert i lang tid. Norsk opinion får ikke med seg at Nord-Koreas utpressing er et resultat av tyve års fruktesløse avtaler og forhandlinger. De foregående presidentene har sparket boksen nedover veien, latt det skure og overlatt problemet til nestemann.

Nå står vi ved veis ende. Kim Jong Un spiller hardball.

Kinas egeninteresse belyses ikke i norske medier: Å bruke Nord-Korea og høste gevinsten.

Bildet blir mer nyansert når kinesiske eksperter gir et divergerende syn. Når en professor ved kommunistpartiets partiskole refser ledelsen for ikke å gå inn for sanksjoner som biter, er noe forandret.

«The US, China and the rest of the world are facing a critical choice: Do we still insist on the denuclearization of the peninsula or do we accept its failure and recognize North Korea as a nuclear power?» said Zhang Liangui, a professor of international strategy at the ruling Communists’ Central Party School and an expert on North Korea.
«It’s not that United Nations sanctions don’t work — it’s that the sanctions aren’t tough enough,» he said.
«If the precondition for such sanctions is that they can’t destabilize North Korea politically, then the sanctions are bound to be useless. If you are not making the leader’s life difficult, of course they won’t change their policy.»

Dette er en åpen kritikk av Beijings politikk: Beijing vil ikke gå lenger enn det omforente synet i Sikkerhetsrådet. Kina vil ikke true regimet, men da kommer man ikke av flekken. Hvis sanksjoner skal ha noe som helst håp om å virke må de nettopp true regimet, sier professoren.

Det er innlysende riktig. Tamme sanksjoner og ønske om forhandlinger resulterer i den stillstanden som Kim Jong Un benytter seg av. Resultatet er en galopperende situasjon:

Zhang says the UN’s inability to exert any influence over North Korea called its role into question.
«Faced with such a serious issue with the entire non-proliferation system in danger and a potential nuclear war on the horizon, all the major powers seem powerless — that’s a tragedy,» Zhang said.
Det er overmåte interessant at en person innenfor systemet kommer med slike betraktninger. Det vitner om at det skjer en modning innad i Kina:
Professor Zhang tror at Trump kan komme til å gripe inn og det virker også som han håper at det skjer.
«The US, as a superpower, has the means to resolve the issue,» said Zhang, predicting the rising possibility of American military actions against North Korea under Trump. «It depends on the US’ strategic determination and sense of responsibility.»
«But if it hopes to see China resolve the issue, it simply won’t work,» he added.
«Many Chinese are supportive of North Korea’s nuclear weapons program, thinking it is targeting the US and not a threat to China, while others think China’s effort to denuclearize North Korea would only help the US.»
Kina kommer ikke til å gripe inn, sier Zhang. Det ser seg tjent med at USA har hendene fulle og ikke kan handle. Norske medier er med å bygge opp under maktesløsheten, at Vesten intet kan gjøre. At svaret også er å forhandle, selv om det er ensbetydende med kapitulasjon. Det er samme linje som overfor jihadist-trusselen: Vesten må tilpasse seg.
Professoren har også en annen anmerkning: At Nord-Korea utfordrer USA er populært blant kinesere. De liker at USA får en bloody nose og vil ikke at Kina skal legge press på Pyongyang.
http://edition.cnn.com/2017/09/04/asia/north-korea-china/index.html