screen_shot_2015-02-16_at_101431_pm-14b95936f9237930a4f

Honoré Daumier Masker
 

Journalisters arbeid handler veldig enkelt sagt om to ting: om å innhente fakta og om å kommentere dem – nyhetsjournalistikk og kommentarjournalistikk. Det første går ut på å befinne seg ute i felten og observere det som skjer, det andre om å sette det inn i en sammenheng.

Det er sier seg selv at det ikke vanntette skott mellom disse to. Reporteren gir kommentatoren stoff til ettertanke. Men det skjer også noe den andre veien, for det kommentatoren sier, forteller reporteren noe om hvilke deler av virkeligheten det er viktig å undersøke – litt som professoren gjør med sin doktorand.

I Norge finnes det et nokså lite toppsjikt av kommentatorer som i stor grad er med på å forme nordmennenes oppfatning av hvordan verden henger sammen. De avventer begivenhetenes gang, lytter til de første analysene, og setter selv skapet på plass etter en stund. Når de er ferdig, kan man nesten fornemme en slags lettelse: Endelig har noen ordnet i sysakene og gitt sammenheng i tilværelsen. Det bringer tankene hen på skalder som oppsummerte tingenes tilstand etter viktige begivenheter på et langt tidligere stadium i Norges historie.

ANNONSE

En bemerkelsesverdig ting med disse få personene, er at de i overveiende grad representerer en politisk orientering som i hovedtrekk sammenfaller med de store partiene i det politiske establishment. De går langt i å stryke makten med hårene, snarere enn å utfordre den, slik pressens rolle burde ha vært. Resultatet er at en leser eller lytter som selv ikke setter seg så grundig inn i ting, lett kan komme til å tenke at det de fremste politikerne og analytikerne noenlunde samstemt har sagt, ikke kan være særlig langt fra sannheten.

Et av de mest effektive tricksene for selv å fremstå som den kloke, er å presentere seg om den gylne middelvei, som den moderate i sentrum mellom ytterpunktene, i motsetning til «ekstremister på begge sider» – en formulering Jonas Gahr Støre i sin tid brukte om Vebjørn Selbekk og ambassadebrennende demonstranter.

Det er således en utmerket illustrasjon av fenomenet VGs politiske redaktør Hanne Skartveit, et selvskrevent fremstående medlem av den lille gruppen, gir i VG sist lørdag i kommentaren «Flukten fra fornuften». Den handler om asylpolitikk. Og hvem er det som har lagt fornuften bak seg? Jo, det er asyllobbyen med sympatiserende partier og aktivistorganisasjoner, samt Sylvi Listhaug og hennes tilhengerskare. Disse to fløyene nærer hverandre, mener Skartveit. I midten sitter den tause fornuften som offer. Diskusjonen burde da virkelig ha handlet om noe annet enn for og mot statsråden.

Holder dette vann?

Er resonnementet stadig overbevisende hos brede lag, eller fatter man mistanke om at noe ikke stemmer?

Skartveit scorer tidlig i teksten mange troverdighetspoeng, idet hun uten å nøle griper fatt i konsekvensene av den innbilt sjenerøse politikken:

Jo flere enslige barn og unge som kommer alene til Norge og får bli, jo flere enslige barn legger ut på den livsfarlige reisen halve jorda rundt for å komme hit.

Jo flere flyktninger vi redder i Middelhavet og bringer trygt til havn i Europa, jo flere legger ut fra land – og jo flere risikerer brutalt nok drukningsdøden.

Nordmennene er også urolige over at mange egentlig er økonomiske flyktninger, forsetter hun. Og de er fremfor alt bekymret over det høye tempoet og problemene det avstedkommer hva angår både økonomisk og verdimessig integrering.

Vi henger med. Skartveit snakker med fornuftens røst nå, den de andre hadde rømt fra. Når hun er så godt i gang, er det helt sikkert fornuft som kommer etterpå også. Det er uenighet om hvor mange Norge kan ta imot, joda. Men så:

I praksis har norsk asyl- og flyktningpolitikk ligget i det politiske sentrum, i skjæringspunktet mellom Høyre og Ap. De to store har begge stort sett tatt belastningen ved ikke å gi etter for pressgrupper i noen retning. Tvert om har de lyttet til den tause majoritet.

Hvor mange svelget egentlig den der med hjernen ferdig forhåndsmassert?

Saken er jo den at det knapt har eksistert noen norsk politikk på området, eller at politikken har vært bestemt av overnasjonale lover og prinsipper. Det har vært gjort lite for å begrense tilstrømningen eller stanse folk på grensen, og hærskarer av mennesker har enkelt fått opphold ved å fortelle en god historie eller utgi seg for å være mindreårige.

I den grad Norge har hatt en asylpolitikk, så har den vært bestemt av landets velferdspolitikk: Alle har krav på omsorg, bolig, mat, maksimal rettssikkerhet med tolker og ankemuligheter, og med livsopphold permanent garantert. De nordeuropeiske velferdsstatene har i lang tid praktisert mye større omfordeling enn de søreuropeiske, og den omfordelingen ble under konstant åndsfraværelse utvidet til asylanter, også når de begynte å utgjøre betydelige andeler av norske fødselskull. Det har ikke så mye med høyre eller venstre å gjøre, men med en sløvhet grensende til mentalt koma – veldig uheldig når man sitter på en av verdens største pengebinger.

Hvis den tause majoritet hadde blitt spurt om den var villig til en slik omfordeling av forfedrenes frukter til noen andres barn, ville svaret ha vært et rungende nei. Den tause majoritet er her fornuften i midten, hvor Listhaug også befinner seg. Det politiske establishment har derimot med sin ufattelige passivitet i praksis inntil nokså nylig lagt seg på en linje som er ekstrem.

At dette ikke skal ha hatt noe med ettergivenhet overfor pressgrupper å gjøre, faller på sin egen urimelighet, all den tid mange interessegrupper har dratt fordel av uvesenet, hva enten det er tolker, advokater, asylprofitører, integreringstilskuddkåte kommuner, hjelpeorganisasjoner eller de tallrike NGO-ene – forøvrig et av de største demokratiske problemene Norge har (hvorfor programfester ingen full stopp i all statsstøtte til dem??) – eller andre som ville ha latt regjeringen betale en høy politisk pris for en strammere linje.

Avisene har selv vært en del av denne ettergivenheten, i saueflokk med politikerne. Hvorfor gjorde de seg aldri til talerør for majoriteten? Hvorfor måtte vi vente på denne forsiktige justeringen av strategien fra Skartveit og andre – helt til problemet destabiliserte en hel verdensdel? Vel, så gjør i det minste jobben ordentlig når dere først er i gang. Det har nylig vært rettet et etterlengtet søkelys på bistandsindustrien. Måtte den nedlegges i morgen. Når står NGO-industrien for tur? Det skal vel ikke stoppe med den organiserte kriminaliteten til SOS Rasisme?

Om Kadafi Zeman er Sylvi Listhaugs bad cop, er Hanne Skartveit good cop: Den vulgære brunbeisingen mangler, men Listhaug må ikke komme her og komme her og vise at hun er fornøyd med en strengere politikk.

Utsendingene er en vond konsekvens av en nødvendig politikk, ikke en del av en PR-strategi for en omstridt statsråd som ønsker oppslutning om seg og sitt parti.

Når unnlot Ap-politikere å gripe en hvilken som helst sjanse til å drive PR?

Listhaug er en gavepakke til Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), skriver Skartveit. Det gjelder som vi vet bokstavelig, og gaven består av penger. Men disse hersens ytterpunktene på begge sider er visstnok like ille:

Men gaven går begge veier. Asylorganisasjonene og deres medhjelpere bekrefter alle fordommene som Listhaugs tilhengere har om naive snillister som vil ha åpne grenser. De blir hennes perfekte fiendebilde. Begge parter overdriver, og begge tjener på det.

Da er det vi tar oss i å lure på: Hvem av Listhaugs tilhengere har tjent hva?

Her vil det nok være vanskelig å finne eksempler, men Skartveit vil likevel ha lyktes i å overbevise mange om at det er de store partiene og henne selv som trekker det tunge lasset, selv om det er virkeligheten som har dratt i dem – hjulpet av hardlinere som ikke har hatt noen takknemlig oppgave.

Man tar seg av og til i å savne en norsk variant av det halvsatiriske aktualitetsprogrammet «La Zanzara» på italiensk Radio 24, hvor den aldri hvilende Giuseppe Cruciani skjærer gjennom kommentatorlaugets jevne dur med spontane protester og inkvisitoriske spørsmål, ikke sjelden i en nokså vulgær tone. Cruciani har forresten sin egen parodiske variant av denne formen for «sette skapet på plass»-regi, som i NRK gjerne har endt med at en Arne Strand eller lignende har kommet i studio for å dele noen alvorsord med befolkningen etter at politikere, professorer og lettvektere i kommentarbransjen har sagt sitt: På Arne Strands plass kan han sette en uteligger, en reality-kjendis eller pornostjernen Rocco Siffredi. Rollen som kommentatorenes yppersteprest fremstår med ett i et annet lys.

 

VG

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629