Selv en lederskribent i kommunesektorens eget organ Kommunal Rapport gir nå bekymret uttrykk, om enn på sobert vis, for hva som vil bli resultatene av norgeshistoriens største samfunnseksperiment. Man er, med rette, bekymret for hva slags introduksjon til samfunnet «flyktningene» får rundt omkring i landet. Ikke alle kommuner har like store økonomiske eller menneskelige ressurser.

Dessverre er det altfor mange kommuner som ikke klarer å få i stand et introduksjonsprogram som et helårs- og heldagstilbud, slik loven krever. Det er alvorlig, fordi det er de to årene i programmet som skal legge grunnlaget for integreringen ved å forberede flyktningene for jobb eller utdanning.

Problemet er altså ikke bare at de mangler ressurser til kompetent opplæring. De får ikke stablet noenting på bena i det hele tatt.

Utfordringen med å skape et godt introprogram er størst i små og nye bosettingskommuner. Det er ikke så rart. Det tar tid å bygge opp et slikt tilbud, og det krever kompetente medarbeidere.

ANNONSE

Når myndighetene nå har valgt å «ta hele landet i bruk» i flyktningbosettingen, vil vi se at småkommuner får problemer med å levere et godt nok kvalifiseringstilbud.

La oss et lite sekund se bort fra «flyktningene». I hvilken grad er det norske samfunnet overhodet i stand til å gi sine egne oppvoksende borgere et godt nok kvalifiseringstilbud? Skolene gir fra seg hærskarer av unge som knapt kan noenting. Hvordan skal en annen sektor av utdanningsvesenet kunne gjøre mennesker fra et annet sted på planeten uten språkkunnskaper til produktive samfunnsborgere? Ja da, noen av dem vil bli det, men det er takket være egen, iboende fremragenhet som ikke er omgivelsenes fortjeneste.

Saken er at landet befinner seg i en oppdragelsesmessig nødssituasjon. Hvem er det som får en til å vokse som menneske? Foreldrene, hvis man er heldige med dem. Skolene, hvis man ved et lykketreff har gode lærere. Kirken, hvis man møter noe annet enn «vattpikker». Kanskje idretten. Helt sikkert arbeidslivet, hvis det ikke tilhører det Jon Hustad kaller den «arbeidsfrie» delen av det – som uansett stort sett er forbeholdt innfødte som har gått helt bestemte veier. Som Roger Scruton sier, er det eneste forholdet mange har til den vestlige sivilisasjonen, evnen til å nyte dens frukter – som om det krevde noen anstrengelse eller kvaliteter.

Skal et skoleverk og et foreldreskap som ikke klarer å unngå at deres egne barn blir funksjonelle analfabeter, liksom gå inn og utrette mirakler? En bonde som setter folk i manuelt arbeid i åkeren, har langt bedre sjanser. Når et land som ikke oppdrar seg selv, skal oppdra noen andre med enda større behov, legges det opp til en katastrofefilm i langsom kino. Kronisk rammet av åndsfraværelse som de er, lar nordmennene landet gå i oppløsning.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629