giljotinen

Shazia Sarwar er VGs fremmedkulturelle alibi og ansikt. Hun skriver «vi» på vegne av det norske folk, men det er tvilsomt om folket vil anerkjenne at hun er en del av dette «vi». Det henger ikke bare sammen med at hun kom til Norge som barn, men vel så mye de verdiene hun har og mangel på ydmykhet. Du kommer ikke til et land og forteller folk at de skal oppdras og har feil holdninger.

Utgangspunktet er valget i USA. Sarwar har ikke høye tanker om hverken Trump eller velgerne hans. Det er ikke så veldig vanskelig å tenke seg hva hun mener om hans tilhengere i Norge. Det er nok å se på behandlingen av Sylvi Listhaug.

Det er ikke den nyvalgte amerikanske presidenten Donald J. Trump som skremmer. Det som skremmer er de titalls millionene som stemte på en rasistisk og sexistisk mann. De kan ha stemt mot status quo, men de har samtidig godtatt grov sexisme, rasisme og homofobi.

Sarwar er blant de journalistene som tar Trump bokstavelig og bygger et bilde basert på pressens klipp og lim:

ANNONSE

Tiden vi kunne skjerme ungene er forbi. Informasjonsflommen er massiv. De har fått med seg at Trump har snakket om å forby muslimer å komme til USA, og identitetsmerke egne muslimske borgere, litt slik som jødene som måtte bære David-stjernen under 2. verdenskrig. De har fått med seg «grab them by the pussy», og de har fått med seg at han har kalt immigranter for voldtektsmenn og kriminelle og at han er venn med Putin.

Derfra kan hun generalisere og sette merkelapper. Man blir fristet til å sitere Skriften: Som du måler andre skal du selv bli målt.

Mange av oss har undervurdert rasismen. Vi har undervurdert høyreekstremismen. Vi har undervurdert kvinnehatet. Vi har lukket øynene og ører. Utmattet. Trump-tilhengere er bare utskudd, har vi trøstet oss med.

Sarwar ser nasjonalisme som en trussel, likevel snakker hun om «vi». Hvem er det hun snakker om? Er det et åpent transnasjonalt «vi», de som tilfeldigvis er kommet til et geografisk sted som heter Norge?

Vi tok feil. Jeg sier «vi». For dette handler om mer enn USA. Dette handler om den nasjonalistiske vinden som blåser over USA, hele Europa. Også Norge. Og nasjonalismen kan sikkert forklares med globalisering, og økonomiske nedgangstider, migrasjon og terrorisme og hatet mot etablissementet. Men konsekvensene, de rammer oss alle.

Her skjer det et skifte i Sarwars tankerekke. Hun ser en sivilisasjonskrise:

For det vi nå ser er en forvitring av det viktigste den vestlige sivilisasjonen har bygget opp sammen. Nemlig «liberté, égalité, fraternité». Frihet, likhet, brorskap.

Sarwar ser ut til å ha en meget enkel forståelse av disse begrepene. Tror hun virkelig at de gjelder universelt, horisontalt, for alle mennesker som bor innenfor et territorium? Alle som kommer seg til Europa/Norge?

Slik at de som forsøker å beskytte seg mot at deres medlemskap i et fellesskap utvannes til det ugjenkjennelige blir beskyldt for egoisme, og «å kaste minoriter under bussen»? Siden det har vært referanser til jødeutryddelsen er dette en grov beskyldning.

Når vi nå ser at amerikanerne er villig til å dytte sine minoriteter, fargede, muslimer eller homofile foran bussen, så lenge de selv får den økonomiske tryggheten de søker, så har det begynt å ryste i grunnvollene. Vi er blitt villige til å akseptere grunnleggende forskjellsbehandling av våre likemenn- og kvinner.

Likemenn- og kvinner? Hvem har snakket om å frata folk rettigheter? Det har vært snakk om filtrering for å beskytte seg mot terror. Ved å protestere mot disse tiltakene øker Sarwar sårbarheten for sin egen gruppe. Hun spiller poker med fremtiden. Hun tror at Trump ikke vil våge å se om hun bløffer. I virkeligheten undergraver hun sin egen status.

Når man kommer fra Pakistan og beskylder amerikanere og briter for rasisme fordi de vil ta vare på landet sitt, er ikke det smarteste man gjør hvis man vil bli respektert.

Sarwar begynner å snakke om «vi», men det er ikke et nasjonalt «vi», det er et sivilisatorisk. Hun snakker på vegne av vestlig sivilisajsjon. Problemet er bare at hun ikke vet hva den går ut på.

Så hva gjør vi? Vi gir ungene våre en historiebok.

Vi forteller dem at vi, europeere og amerikanere, er etterkommere av et folk som kjempet frem borgerrettighetene på slutten av 1700-tallet. Det er hos oss opplysningstiden drev ut mørkemenn og beksvarte dogmer. Det er her, i Trump, Le Pen og Farage’s land, at kvinner for første gang organiserte seg og fikk trumfet gjennom sin grunnleggende rett til å bli behandlet som et helt menneske, på linje med menn. Det er her menneskerettigheter ble til. Det er her demokrati slik vi kjenner det oppsto. Det er her patriarkatet ble bekjempet og individet ble satt i sentrum.

Det var ikke «et folk» som kjempet frem borgerrrettighetene. Det var ofte individer, talentfulle mennesker som trosset fyrster, kirken, og guess what: Også jakobinere, revolusjonens beskyttere. Dette siste passer nok ikke inn i Sarwars kram: giljotinen som arbeidet overtid og hogg hodet av en 50.000 mennesker. Slik forsvarte man revolusjonens idealer. De ble dyppet i blod. Dette har reist noen problemer om revolusjonen som ennå ikke er løst.

Derfor burde Sarwar problemetisert forholdet mellom nasjonen, det konservative, og det liberale, revolusjonen, som er universell og foregir at likhet, brorskap og frihet kan og skal eies av alle. Sarwar med sin pakistanske bakgrunn burde vite at mange land betakker seg for å bli «omvendt», særlig land som har islam i grunnloven, slik Pakistan har.

Sarwar vil oppdra barna og de voksne. Jeg tror ikke hun er spesielt godt egnet.

Det er vår plikt å lære barna våre om vår historie. Og vi skal hegne om våre svakeste, samtidig som vi slår ned på inhuman retorikk.

Bare slik kan vi hindre populistiske politikere i å oppildne masser mot sine egne medborgere. Bare slik kan vi unngå at fremmedfrykt og kvinnehat blir politisk valuta, fremfor skjellsord. At minoriteter blir skyvet foran politisk misnøye.

Dette er en meget enkel fortelling. Den faller for fristelsen til å snakke stygt om naboen. Det står i det 8. bud: Du skal ikke snakke usant om din neste.

Det gjelder også en norsk-pakistaner som faller for fristelsen til å snakke stygt om amerikanere og briter.

Dette var ingen sterk søknad.

 

VG-kommentator: Vi har et forklaringsproblem

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629