Kommentar

Det er blitt så populært å demonstrere hva man står for. Jeg ville nesten kalt det populistisk. TV-skjermen fylles av sinte kvinner i rosa hatter, migranter og menn med ekstra store skjerf. De liker ikke Trump. De likte ham ikke før valget heller, men nå som han gjør akkurat det han har sagt – altså innfrir valgløftene til amerikanernes tilfredshet (ja, majoriteten er enig med ham), så har kampanjen blitt global. Ikke så rart, all den tid det er indignerte globalister som protesterer.

Det er så mye å velge i når man skal demonstrere mot Trump. I Storbritannia har over en million skrevet under på et opprop om at han ikke bør få komme på statsbesøk. Det er sannsynligvis mange av de samme som ikke har kommet over Brexit. Og nå som Storbritannia må ut i verden for å finne seg nye venner og handelspartnere, så gjør man like godt hva man kan for å sabotere for sitt eget land. Man er da en verdensborger?

Mandag dukket det opp en undersøkelse som selv ikke The Guardian kunne ignorere: Unge briter er overveiende positive til de økonomiske utsiktene etter Brexit. Eller «på tross av Brexit», som The Guardian formulerte det. For børsene skulle styrte, og alt skulle bli kaos. I stedet ser man håp og positivitet. Det er jo rent til å bli deprimert av for «the remoaners».

13501831_10154221839067856_1090771441547680196_n

Dette har ennå ikke skjedd. Men The Guardian har ikke gitt opp håpet. Kanskje det skjer hvis Trump kommer på statsbesøk? 

I de siste dagene har min – og sikkert også mange andres – Facebook blitt fylt opp av en statistikk som liksom skal sette alt på plass og i perspektiv:

16388696_10154927476862856_1093187306_o

Sånn ja. Nå ser vi det. Busser er farligere enn terrorister. Så nå er alt bra. Det er jo nesten ingen som dør av terrorister (forresten kjekt å holde seg til de ti siste årene, så ikke 9/11 slår ut lynnedslag osv.) Vi skjønner at dette skal være litt morsomt. Litt sarkastisk. Ha! Hva er vel noen skarve terrorister?

Det farligste er naturligvis andre amerikanere. Best å holde seg innendørs, la være å klippe gresset og se opp for sine egne bevæpnede barn. Men selv å bli liggende i sengen er farlig, ser vi. You just can’t win.

I dag er alle kjendiser blitt politikere. Eller i det minste greier ikke mange av dem som har en publikumsplattform å motstå fristelsen til å fortelle verden hva de mener om absolutt ALT. Det er slitsomt å se på prisutdelinger om dagen (for de som gidder dét). Twitter og Facebook er populære medier for virkelig å få vist hvor man står og hva man står for. Dette er visstnok så viktig at store aviser skriver om det, som Huffington Post. Hva Kim Kardashian mener om terrorisme og ovennevnte oppsatte statistikk er tydeligvis et viktig tema. Hun har omtrent like mye peiling på politikk som Sophie Elise. Hva som teller, er at hun har flere tilhengere på Instagram og Twitter enn Trump, jubles det. «Vi vinner!» Så flott, da, hva vinner dere?

Den bevisstløse sammenstillingen av busser, lynnedslag og terrorister er deprimerende. Den politiske friheten påvirkes ikke av at noen blir overkjørt av bussen. Terrorister gjør landene våre stadig mer ufrie. I behovet for å beskytte oss ser julemarkedene ut som krigssoner, det er vakter på T-banen, vi kler oss snart nakne for å fly, og vi tør ikke lenger si hva vi virkelig mener.

Der hvor mafiaen styrer med jernhånd, kan det godt være null annen kriminalitet. Det betyr ikke at folk føler seg frie. Det samme gjelder i enkelte parallellsamfunn rundt om i Europa.

Det finnes så mange på arbeidsplasser hvor folk ikke tør å åpne nebbet i lunsjpausen. Hva om de andre oppdaget at man ikke mente det samme lenger? Hva er konsekvensene? tenker folk. Vi kjenner litt til dette, for vi har folk som kommer og forteller oss at de er redde for omdømmet sitt, arbeidsplassene sine og barna. Det koster å ha meninger i dag. Prisen er så høy at selv her i Document må vi gi skribentene pseudonym. Hvordan kom vi hit? Det hadde ingenting med dem som ble overkjørt av gressklipperen å gjøre, dét er helt sikkert.

Det er et skremmende fravær av kritisk tenkning. Folk videresender på Twitter og Facebook som om det var en massesuggesjon som var igangsatt. Og folk samles til demonstrasjoner hvor de føler tilhørighet med andre likesinnede «gode» mennesker. Det er nesten som å gå på fotballkamp. Heia oss!

16252188_10208427607075342_2060604539129721502_o

Hvorfor demonstrerer man ikke for noe som betyr noe?

16467276_10154927717672856_1678267003_n

Mange tenker ikke over konsekvensene av sitt eget politiske ståsted.

For hvis man vil slippe inn hele verden til landet sitt, eller kanskje nøye seg med en 3–4 millioner (det er nok av fattige og nødstilte å ta av), så forsvinner jo det samfunnet man har bygget opp. Ah, tenker du, 3–4 millioner er vel litt drøyt. Er det? Okay, så hvor er grensen, da? 50.000? 100.000? 200.000? 500.000?

Eller skal vi beregne i prosentandel sett i forhold til den opprinnelige befolkningen? Gjør det noe om vi er i minoritet? Hvem er i så fall i majoritet? er det neste logiske spørsmålet. Og hvem er den opprinnelige befolkningen? Og nei, jeg liker ikke SSB-betegnelsen «øvrige befolkning», hvor grensene skal flyttes og helst viskes ut. Hylland Eriksen ville kanskje sagt at det ikke er så viktig hvem som er i majoritet. Han om det.

Man lever i den tro at vårt demokratiske samfunn er uavhengig av hva slags befolkning Norge har.

Hallo?

Det er ingen grunn til engstelse, mener Jon Horgen Friberg, som står bak den nye undersøkelsen Assimilering på norsk. Virkelig? Her burde alarmklokkene ringe så de vekker døde:

Fafo1

Og hva gjør vi når den valgte grensen er nådd? Velger en ny? Det er ikke vanskelig å fylle opp. Men da blir blikkene glassaktige. De gode liker ikke tall. Da blir det jo så virkelig, på en måte. Mye bedre med teorier og ideene om medmenneskelighet. Ufordringene problemene er jo så laangt frem i tid. Så man kan sole seg i sin egen godhetsglans. Drikke bobler, strikke rosa lue, dele artige statistikker på Facebook, le av Trump, dra på hytta og yogakurs på en liten øy med palmer. Og peke på alle de slemme.