Kommentar

I de riktige gode gamle imperialistiske dager var det muligheter for store deler av den britiske befolkningen til å reise utenlands.  Denne lille øynasjonen har vært glad i å oppdage verden såvel som å kolonisere den.

Tross den offentlige selvpiskingen over kolonitiden er det mange som minnes med stolthet den gangen store deler av skoleatlaset var farget i rosa.  Det britiske imperiet dekket en fjerdel av verdenskartet og tradisjonen med å farge det rosa begynte på 1800-tallet. Rosa var et kompromiss da den egentlige fargen for imperiet er rød men ettersom det er vanskelig å se de svarte bokstavene mot rød bakgrunn ble rosa benyttet.

De av mine britiske venner på min alder rundt de 50 som i tillegg gikk på Public Schools (privatskoler) lærte mye om britisk historie.  Mye av verdenshistorien er nært forbundet med eller likesågodt deler av britisk historie.  Min datter som i disse dager er ferdig med ungdomsskolen har fått en annen fremstilling. Det britiske imperiet er overhodet ikke nevnt, men opp igjennom årene har hun da i det minste pugget Tudors med Henry VIII og hans seks koner i spissen. Denne regla sitter spikret for de fleste briter:

“Divorced, beheaded, died, divorced, beheaded, survived.“

Hvilken kone som endte med hvilken skjebne er det verre å huske. Nazi- Tyskland er en annen gjenganger i historietimene. Likeså første verdenskrig og  USA i de siste hundre år. De franske og russiske revolusjonene er dessverre ukjente for mange av dagens tenåringer. Og det britiske imperiet. Hvor ble det av? Hvorfor synes skolemyndighetene at denne delen av historien er ikke bør prioriteres lenger?  Folkemeningen er en annen.  Her i UK er det ikke jul uten at Zulu fra 1964 med Michael Cain vises.  Britene elsker the underdog.  Scott hadde aldri blitt den samme folkehelten hadde han vunnet kappløpet til Sydpolen.  Ikke engang om han hadde overlevd.  Her er det viktigere å dø med æren i behold.  Kan man ofre seg for sine venner er det enda bedre. Akkurat som Lawrence Oates på samme ekspedisjon da han forsto at hans fysiske tilstand satte de andre ekspedisjonsmedlemmene i fare. En ekte engelsk gentleman med de berømte ordene: «I am just going outside and may be some time.»  Gode manerer til den siste slutt.

Stoltheten over gamle meritter som kolonisering, kongehuset, første og annen verdenskrig og gamle tradisjoner er nokså jevnt fordelt i alle samfunnslag.  På den politiske skalaen derimot – er det store forskjeller. Til venstre finner vi de politiske korrekte med alle «do-gooders» i spissen. De skammer seg over britisk historie, ønsker seg republikk og åpne grenser. De leser «The Guardian» og kalles ofte for «Guardianistas».

The Guardian støtter åpent The Liberal Democrats.  Her aner man konturene av David Camerons problemer og hvorfor Tory’ene har sjanglet til venstre.

Det er langt mellom folk fra arbeiderklassen som leser The Guardian. Avisens språk er avansert, temaene er langt unna deres hverdag og det er ingen puppedame på side 3.  Da Nick Clegg vant så mange stemmer ved siste valg var det en protest mot Labour i tillegg til at han var ferskt blod naturligvis.  Kjekk ung mann var han også. Min antakelse er at The Liberal Democrats igjen blir et lite parti etter neste valg.  De lurer ingen lenger og deres politikk har vist seg å være milevis unna den gjennomsnittlige brites ønsker for fremtiden.

Middelklassen er, som nevnt i min forrige kommentar, ikke spesielt glad i underklassen.  De ser imidlertid at de er nyttige til å gjøre drittjobbene og selv om de ikke liker å si det høyt, så anes det allikevel en viss respekt nettopp på grunn av dette.

Middelklassen ønsker ikke selv å demonstrere, men med enkelte unntak gir de sin stilletiende støtte til at arbeiderklassen gjør jobben for dem med sine EDL og BNP demonstrasjoner.  Middelklassens misnøye er istedet synlig gjennom white flight, avisinnlegg med kommentarer og ikke minst via stemmeseddelen.  Alt annet ville være direkte uhøflig og dannelsen må absolsutt ivaretas, den er grunnstenen i britisk kultur.

Hvilken vei går så middelklassen?  Min teori er at tidevannet ubønnhørlig har snudd. Jeg ser ingen stor økt tilslutning til UAF (Unite Against Fascism – nå 23.000 på Facebook) som er stormtroppene til The Guardianistas og Liberal Democrats taper terreng politisk.  Hvis EDL  fortsetter å holde seg i skjorta så tror jeg de vinner terreng blant «lower middle class» (som tidligere nevnt er klassesystemet detaljert).  Det blir flere store markeringer denne helgen og de øker fremdeles med over 1.000 tilhengere daglig på Facebook (i skrivende stund ca. 136.000).

Mange journalister ser det nå som sin oppgave å stagge tilslutningen til EDL med moralske innlegg hvor skammen over den lavpannede underklassen står i fokus. Med de mange planlagte demonstrasjoner denne sommeren blir det spennede å se om britene greier å unngå oppløp, flaskekasting, looting (opportunistiske innbrudd) og branner tilsvarende sommeren 2011.

Les også

-
-
-
-
-

Les også