Gjesteskribent

Av Arnt Folgerø

Fra en utendørsscene på Odeonsplatz i München 28. juni i år synger en gruppe tilårskomne russiske menn med stor patos populære russiske sanger som «Moskvanetter», «Kalinka» og «Dorogoi dlinnoyuden», sangen som med engelsk tekst ble gjort populær av Mary Hopkin på slutten av 1960-tallet med tittelen «Those were the days».

Mennene blir av og til avløst av yndige russerinner i nasjonalkostymer som foredrar russiske folkedanser. På plassen foran scenen selges det russiske kringler og pannekaker (blinis) og annet russiske smågodt fra boder. Det tallrike publikumet skyller maten ned med tysk øl i litersglass, været er fint og stemningen god.

Den fine sommerkvelden står i forbrødringens tegn, forbrødring mellom to folk som for vel 60 år siden holdt på å slå hverandre i hjel i den mest uforsonlige og blodige krigen i menneskehetens historie, et vanvidd som det fremdeles kjennes svært ondt å tenke på, og som man aldri slutter å bli rystet av. Men de to landenes ideologiske systemer representerte to avleggse autoritetssystemer som hadde mange fellestrekk og som fikk et kjærkomment og nødvendig tilbakeslag etter de to verdenskrigene, men til hvilken pris!

Og i denne byen var det Hitler i 1923 forsøkte seg med sitt mislykkede statskupp fra Bürgerbraukeller, og her svek det europeiske borgerskapet Tsjekkoslovakia, sin egen verdensdel og fornuften da Neville Chamberlain i 1938 inngikk München-avtalen med Hitler.

På ettersommeren 1967 havnet jeg tilfeldigvis i München etter å ha haiket Sør- og Sentral-Europa rundt i flere måneder. Det som slo meg mest, var alle krigsinvalidene, menn uten armer, menn uten bein som staket seg langs gatene sittende på lave tretraller, eller som slet seg gatelangs på krykker. Det var ondt å se alle denne fysiske deformiteten og ane den lidelsen som lå bak.

I de russiske storbyene kunne man se det samme på denne tida, krigsinvalider med alle slags fysiske skader preget bybildet der man også så sporene etter de svære materielle ødeleggelsene etter at krigsmaskinene hadde feid over dem vel 20 år tidligere.

Alle krigsinvalidene i de to landene var synlige minner på den ville og vanvittige krigen mellom de to landene der for eksempel soldatene i Stalingrad i mangel av skytevåpen hakket hverandre i hjel med feltspader, mens tyske tog dampet mot Auschwitz med jøder som last. Jødene, den kanskje viktigste bærer av europeisk borgerlig tradisjon og dannelse, skulle ryddes bort av barbarene.

Andre verdenskrig startet også nærmest som en utryddelseskrig mot russerne fra Hitlers side, og russerne fulgte opp denne linjen da de kom på offensiven. Tapene på begge siden var astronomiske, sju millioner tyske soldater ble liggende igjen på slagmarken, og tallet på russiske falne soldater var anslagsvis det dobbelte eller kanskje mer. Bare i kampene i Stalingrad strøk det med til sammen 1,5 millioner soldater.

I tillegg til tapet av soldater kom tapene på sivile i hundretusener og millioner på begge sider. I denne siden av krigen demonstrerte også USA og Storbritannia gjennom bombingen av tyske byer, en råskap og ødeleggelseskraft som savner sidestykke i historien. Tyskland ble så å si bombet tilbake til steinalderen, Japan hadde ett «Hiroshima» og ett «Nagasaki», Tyskland hadde mange.

I 1967 kunne man se «sårene» fra terrorbombingen av München under krigen, men det var ikke noe som «fylte øynene», utrolig med tanke på at byen, liksom Dresden, Berlin, Hamburg osv., ble lagt i ruiner.

I dag er alle arr i bybildet borte, det er også alle krigsinvalidene. Ut fra dagens München kan man ikke forestille seg en by i ruiner, alle krigen spor synes å være borte. Dagens globale middelklasse, som i hopetall slentrer langs de bilfrie gatene i sentrum, skjenker ikke byens fortid en tanke der de mer eller mindre planløst vandrer rundt og er mer opptatt av utsikten til en Münchner weisswurst og en øl, enn av historiens elendighet.

Med sin krigshistorie er det ikke annet å vente enn at det så å si ikke finnes hus og bygninger som er eldre enn 60 år i München. Byens rådhus kan man se er av eldre historisk årgang, og man kan lure på hvordan bygninge kunne slippe unna bombene. Når man lar blikket gli over fasaden, der man sitter på plassen på baksiden av rådhuset, ser man at steinene i den øverste delen har en lysere patina enn resten. Men gjenoppbyggingen og restaureringen er så godt utført at det skal et våkent blikk til for å oppdage arrene etter ødeleggelsene.

Bortsett fra alle krigsinvalidene, er det gulfargen som sitter i minnet fra München for vel 40 år siden. Jeg syntes at alle bygningene var holdt i en lys, gulgrå farge, og minnet stemmer. Rundt Odeons platz og i områdene ved det gamle kongeslottet Residenz er bygningene den dag i dag holdt i denne fargen, en farge som skaper en lys og lett ro, en ro som støttes av mangel på biltrafikk i denne byen, en av de vakreste i Europa, tenker jeg der jeg driver over Odeons platz til tonene fra kraftige russiske mannskorsrøster.

«Eurasia» står det på en vimpel som henger ned fra utendørsscen på plassen, og jeg får en følelse av at ordet representerer noe forgangent, noe som kommer for sent. Til tross for dagens velferd og blomstring er det mye som tyder på at andre verdenskrig var innledningen på slutten for Europa. Blodtappingen og ødeleggelsene av Russland og Tyskland i de to verdenskrigene og i den bolsjevikske revolusjonen var så stor at jeg ikke kan se annet enn at den må ha fått følger for overlevelsesevnen til de generasjonene som kom etter.

Tysklands kvinner ryddet og bar murstein og landet reiste seg fra ruinene som en fugl Fønix. Den økonomiske veksten var som et mirakel, og skapte en stor middelklasse som ble befridd fra den materielle produksjonens nødvendighet og krav.

Og skarene av turister som fyller München om sommeren, består av den europeiske og den globale middelklassen der man ikke finner spor etter det herjede Europa, en middelklasse som utenom sitt globale engasjement ikke vil bli dratt inn i noe, i likhet med Neville Chamberlain som i sin tid inngikk München-avtalen og kom hjem med budskap om «fred i vår tid».

For dagens liberale europeiske middelklasse betyr lokal tilknytning mindre og mindre. Deres globale orientering skygger for det som er i ferd med å skje i verdensdelen. Oppløsningen og apatien overfor dagens globale krefter blir stadig mer merkbar i de europeiske samfunnenes undergrunn. Den «ubesudlede» og «forskånede» middelklassen lar historien gå sin gang, denne gangen ikke ledsaget av kanonenes torden, men av medienes transnasjonale retorikk.

Og hvem som «skal arve vinden» får man muligens et signal om der en ung muslim trår over Odeons platz ledsaget av sin kone helt skjult i et flagrende hylster av klær slik at knapt øynene hennes synes. «Greier Europa en omgang til», tenker jeg og kjenner at jeg trenger «noch ein bier» før alle tungsinnets sluser åpnes.

Av Arnt Folgerø, journalist og skribent