Å samle det man kan kalle det tyske til ett rike har gjennom historien vært et vanskelig prosjekt. I går ble denne enhet feiret – den tyske nasjonaldagen. Dagens offisielle navn er nettopp «Tag der deutschen Einheit.».

Feiringen var imidlertid ikke påfallende. Hvordan kan en enhet som har vært så vanskelig å oppnå få så liten oppmerksomhet?

Dagen er imidlertid fridag, og jeg gikk på formiddagen «søndagskledd» ut for å kjøpe meg en papiravis. En liten skuffelse får jeg når jeg snur meg mot fasaden i huset der jeg bor. Den har 30 balkonger, men ikke et flagg var å se. Flagg på balkongen har jeg sett før, men det var i forbindelse med de internasjonale fotballmesterskapene. Fotball-fans kan da flagge, for Tyskland er alltid med. En skuffelse til: Jeg har ikke mye selskap av andre i finklærne mine. En tredje skuffelse kommer når jeg åpner den innkjøpte avisens Berlin-sider. Jeg finner ingen store oppslag og intet program for dagen, bare en liten kommentar omkring enhet og variasjon slik dette kan arte seg i hovedstaden med sine nær fire millioner innbyggere av ulik herkomst.

Halve svaret på mitt spørsmål, om hvordan kan det ha seg at en hardt tilkjempet enhet får så liten oppmerksomhet, er nok ganske enkelt at mitt naturlige sammenlikningsgrunnlag, Norge, feirer sin nasjonaldag som ingen annen. Som forklaring ellers vil jeg forslå noe like enkelt, men mindre hyggelig, nemlig at skammen etter andre verdenskrig fortsatt er der. Tyskland befinner seg ennå i en etterkrigstid.

Tysk enhet feiret i går, men hva betyr enhet? 

Rent konkret er den tyske nasjonaldagen knyttet til samlingen mellom øst og vest som inntraff på denne dato for 27 år siden. Hva er «enhet»? Enhet kan sies å stå i motsetning til splittelse og fragmentering, men også i motsetning til mangfold. De typer forskjell man regner som et gode, kaller mange i dag for «mangfold». Men et samfunn hvor bare de forskjeller som kan kalles en smakssak tillates, kan neppe bli annet enn kjedelig og uinteressant. På den annen side tåler et samfunn ikke forskjellighet i viktige spørsmål uten å ha et «lim». Solide er etter min mening de samfunn som har et sterkt «lim» og som kan romme like sterk forskjellighet.

Tyskland har en rik historie når det gjelder forholdet mellom forskjellighet og adskilthet på den ene siden, og bestrebelser på å håndtere og overvinne dette på den annen. Det finnes et eget ord på tysk – Kleinstaaterei – som med ett ord uttrykker at det finnes mange små stater, kanskje rent for mange. I 1815 bestod de tysktalende områdene i Europa av ikke mindre enn 42 fyrstedømmer. Men en tysk nasjonal identitet fantes også, og den var styrket gjennom krig mot Napoleons Frankrike. De tyske fargene, svart, rødt og gull, er hentet fra uniformer båret av soldater i motstandskampen.

En ytre fiende – er det hva som skal til for å skape enhet? Nei, heldigvis, får man si, kan den tyske historien også oppvise andre samlingskrefter. En av dem var folks oppslutning om det vi kan kalle liberale menneskerettigheter, som ytringsfrihet. Den gangen på1800-tallet fant tilhengerne av frihet det enklest å kvitte seg med gammeldagse «småfyrster» ved å ta alle i ett slag (som i blant også i dag – alle motsetninger skal løses gjennom sentral lovgivning). De ville opprette en enhetsstat. Men da det åpnet seg en mulighet for dette i forbindelse med det europeiske revolusjonsåret 1848, strandet prosjektet blant annet på strategisk-militære styrkeforhold. Det kom til et motsetningsfold til lille Danmark, og det gjaldt konkret Schleswig-Holstein. Men mer generelt dreide det seg om at europeiske stormakter fryktet en mulig ny stormakt i midten av Europa, særlig Russland. I en bok fra 1998 sier den tyske historikeren Hagen Schultze: Maktbalansen mellom de europeiske stormaktene har vært basert på at det finnes en svak, splittet kjerne i midten av verdensdelen.

På min spasertur på nasjonaldagen fant jeg til slutt flagget med svart, rødt og gull. Foran bydelen Berlin-Pankows stolte rådhus vaiet flagget i vinden flankert av to andre flagg, nemlig EU-flagget og Berlins. De tre flaggene representerer som kjent tre politiske og administrative nivåer, som svarer til geografiske enheter av ulik størrelse. Hva skal være enhetlig og hvilke forskjeller skal tillates? For min del vil jeg si at graden av enhet på ett nivå ikke bør være sterkere enn at du fortsatt kan se forskjell på enhetene under. Ikke alt må være likt! For eksempel: Bor du i Berlin, er det nå, mange år etter EUs utvidelse mot øst, liten vits i å droppe feiringen og benytte fridagen til å dra på handletur til Polen, for butikkene er akkurat de samme som her. Mange ser en fare for at EU utvikler seg til å bli for sterkt og for enhetlig. Hvordan man best avveier enhet og forskjellighet er et spørsmål til diskusjon. Men én dag i året tillater tyskerne seg å ensidig feire den tyske enhet. Måtte alle unne dem det!