Sakset/Fra hofta

Hangarskipet USS «Theodore Roosevelt» forlater Apra i Guam, Stillehavet. USA har i 2020 soldater i hele 150 land, inkludert Norge. Foto: Mass Communication Specialist Seaman Kaylianna Genier/U.S. Navy via AP/NTB

I en stort oppslått kronikk i Aftenposten drøfter historieprofessor og forfatter Terje Tvedt – aktuell med boka Verdenshistorie. Med fortiden som speil – framtida for USAs globale dominans.

Er Amerikas århundre snart forbi?

Flere forskere og kommentatorer melder om et USA-imperium i nedgang.

Hvor sannsynlige er disse dystre spådommene? spør historiker Tvedt, en fagmann med sans for de lange linjene og de stabile strukturene som lett glemmes i en nyhetsstrøm som ofte ikke skiller mellom viktige og uviktige forhold.

Tvedt trekker en linje tilbake til 1987. Da utga den amerikanske historikeren Paul Kennedy boka The Rise and Fall of Great Powers. Han så for seg en utvikling mange ønsket, men som andre fryktet: USAs tid var over. Analysen til Kennedy var sterkt preget av Vietnam-krigens etterdønninger, raseopptøyer, følelsen av generell normoppløsning og ideen om at USA ble stadig mer isolert, skriver Tvedt.

Noen år seinere falt Berlin-muren, Sovjetunionen ble oppløst og USA sto igjen som seierherre.

Da ble en alternativ hypotese delt av mange – men med kortvarig suksess:

Da ble Francis Fukuyama verdensberømt ved å fremme en helt motsatt spådom i The End of History and the Last Man: USA og liberal-kapitalismen hadde seiret, og historien var slutt. Mennesket behøvde ikke lenger lete etter Utopia. Det var her og nå. Verden ville forme seg selv i USA og Vestens bilde.

Stemningen ble fort pessimistisk igjen. Tvedt nevner navn som Johan Galtung, Noam Chomsky, Victor Bulmer-Thomas og Chris Hedges, som alle mente at USAs makt var på hell.

Foreign Policy publiserte derfor en artikkel i 2019 av David Klion med en tidstypisk tittel: «Det amerikanske imperiet er det 21. århundrets ‘syke mann’». Dette basert på ideen om at det vil lide samme skjebne som det osmanske riket, kalt Europas «syke mann», på 1800-tallet.

Tvedt mener tanken om USA som vår tids «syke mann» er overfladisk, og det handler ikke minst om økonomi.

USA har hatt verdens største økonomi i 150 år. Denne posisjonen fikk de opprinnelig uten å besitte en eneste koloni. Nybyggerlandet hadde «alt»: Vannkraft, kull, vannveier, gull, bomull, mat, olje, billig arbeidskraft i form av slaver og migrasjon, entreprenører og vitenskapsfolk og en næringsvennlig stat.

Det osmanske imperiet var avhengig av tributtskatt fra områder det la under seg. Det britiske imperiet hvilte på territoriell erobring av 25 prosent av kloden for å skaffe seg råvarene og markedene de trengte. Ingen av dem var i nærheten av å ha en hjemlig økonomisk base som USA.

Sentralt i dag er at USA for første gang siden andre verdenskrig selv produserer oljen de trenger. Og ikke minst:

At landet står i spissen for en ny teknologisk industriell revolusjon.

I løpet av et par tiår er USA blitt hjem for de fem overlegent mest verdifulle selskapene i verdenshistorien – Facebook, Amazon, Microsoft, Apple og Google. De besitter en makt og innflytelse over våre liv og over andre lands næringsliv som historien aldri tidligere har erfart.

Vi sitter som de forvirrede kongelige på Place de la Bastille i 1789 og ser en revolusjon foran våre øyne, som vi ikke forstår eller kan forstå de fulle konsekvensene av. Men er det noe de signaliserer, så er det amerikansk hegemoni – ikke kollaps.

Tvedt peker også på det faktum at Det osmanske riket og Det britiske imperiet aldri var militærteknologisk suverene i sin samtid, og at de manglet gode og sterke allierte. USA derimot «er militært helt overlegent alle andre land  i dag, og relativt sett alle andre imperiemakter i historien», skriver Tvedt.

I 2020 har USA soldater i 150 land. Og, for første gang, også i Norge. Kina, for eksempel, har på sin side én base, i Djibouti. (…) USA har allierte over hele kloden og også i sitt nærområde. Nato består nå av 30 medlemmer – så å si hele Europa er for første gang i historien underlagt USAs de facto ledelse. Hverken det britiske eller det osmanske imperiet hadde en eneste alliert de kunne stole på. Begge hadde sterke fiender i sine nærområder. Osmannerne kriget med Tsar-Russland, og England lå i nesten permanent krig med sine europeiske naboer på 1700-tallet og igjen i det 20. århundret.

Også når det gjelder etterretning er USA svært sterkt, med allierte som Australia, Canada, New Zealand, Storbritannia, Israel, Norge og Saudi-Arabia.

Kjøp Klanen her!

 

USAs kulturelle dominans har heller aldri vært mer dyptgripende enn den er nå:

De store amerikanske teknologiselskapene har en kulturell innflytelse som ingen andre bedrifter har vært i nærheten av å ha på noe tidspunkt i historien. «Å google» er snart blitt synonymt med å søke kunnskap, Facebook med vennskap, Microsoft med å møte mennesker, og Netflix er for mange nordmenn i løpet av få år blitt viktigere enn NRK. Politiske bevegelser som oppfatter seg selv som antiamerikanske, importerer i økende grad et politisk språk og kampsaker utviklet basert på USAs særegne historie, som om Norge er blitt USA – og formet av de samme traumene.

Hva med USAs mislykkede kriger de siste tiårene? Tvedt hevder overraskende at disse nederlagene snarere viser dette imperiets «helt spesielle profil og styrke»:

USA kunne trekke seg ut av Afghanistan og Irak uten at deres geopolitiske posisjon ble særlig svekket. Legitimiteten til det osmanske imperiet hvilte på mytene om den hellige krigens uovervinnelighet. Da tapene kom, ble imperiets religiøst-ideologiske fundament erodert. USA kan derimot, til tross for krigsnederlagene, dominere diplomatiet i Midtøsten, langs Nilen og på den koreanske halvøya.

En styrke USA har, i motsetning til tidligere imperier, er at de konverterer innvandrere til amerikanere med fulle rettigheter:

USA-imperiet har også over tid utviklet et trekk som det britiske imperiet manglet, men som det osmanske imperiet til en viss grad hadde. De underminerte det selv ved å gjøre ikke-muslimer til juridisk og politisk annenrangs borgere. USA var lenge definitivt kun den hvite manns imperium. Men endringer i det amerikanske samfunnet gjør bildet mer komplekst og utydelig.

I de siste 60 årene er det for eksempel kommet nesten 60 millioner immigranter fra Latin-Amerika og Asia. Sannsynligvis vil de hvite komme i mindretall frem mot 2050. USA er de siste tiårene for første gang også blitt styrt av afroamerikanske politikere. Fra Barack Obama, Condoleezza Rice og Colin Powell, til kanskje USAs første kvinnelige president, Kamala Harris.

Sammenlignet med nesten alle andre land, ikke minst Kina, representerer dette kulturell kapital i en globalisert verden.

Tross motsetninger og opptøyer mener Tvedt at det skjer en integrering av alle etniske grupper – i byråkratiet, i kulturlivet, idretten og i forretningslivet.

At USA under Trump har trukket seg ut av noen internasjonale relasjoner, mener Tvedt har konkrete årsaker som kan reverseres:

Mange er bekymret for USA og Trumps politikk over WHO og WTO, at det signaliserer at USA vil bli isolasjonistisk og proteksjonistisk i det lange løp. Det er, tror jeg, en forhastet konklusjon basert på en situasjonsbestemt politikk overfor WTO og WHO.

USAs geopolitiske posisjon hviler jo ikke minst på den institusjonelle verdensordenen som landet etablerte under avslutningen av andre verdenskrig. USA var den store seierherren.

Sentrale aktører i den institusjonelle verdensordenen er Verdensbanken, med hovedsete i Washington, FN med hovedkvarter i New York, Marshall-hjelpen som hjalp Vest-Europa og Nato. I store trekk består dette byggverket, skriver Tvedt. Og ingen har egentlig interesse av at denne verdensordenen skal kollapse.

Tvedt avslutter:

USA var fra starten av et imperium hvor politisk innflytelse, økonomisk styrke, kulturell makt og militær slagkraft, snarere enn territoriell kontroll, var avgjørende for imperiets posisjon. Kollapser USAs posisjon, kollapser det eksisterende internasjonale systemet med det.

Hverken Kina, EU, Russland, internasjonal storkapital eller «det globale sør» ønsker dette – i hvert fall ikke foreløpig. USAs fremtid dreier seg følgelig ikke bare om USAs posisjon, men om at mange har egeninteresse av den bestående verdensordenen.

Selvsagt bør ingen totalt avvise muligheten for at det amerikanske århundret snart vil være over. Fremtiden vil, som fortiden var, alltid være full av overraskelser.

Men om man analyserer USA i et langt sammenlignende perspektiv, uten å overse strukturelle særtrekk ved USAs posisjon og karakter som imperium, er det forhastet å beskrive landet som det 21. århundrets «syke mann». Det osmanske imperium eksisterte i nesten 700 år før det gikk i oppløsning.

Det meste tyder på at det amerikanske imperiet vil eksistere en god del lenger enn 70 år.

 

Kjøp Halvor Foslis klassiker her!

 

Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!