Kommentar

It is the business of educated people to speak so that no-one may be able to tell in what county their childhood was passed.

— A. Burrell
Recitation. A Handbook for Teachers in Public Elementary School, 1891

 

Hvor godt kjenner vi det britiske folket og samfunnet? Min oppvekst i Oslo bar preg av britiske TV-programmer med hovedvekt på komedier (Monty Python, Fawlty Towers, Yes Minister osv.) naturprogrammer (Sir David Attenborough) og krim. Vi ble vant til å høre korrekt engelsk (Oxford-English/Queen’s English/BBC-English/Standard-English – kjært barn har mange navn) og mange trodde nok at det var slik briter snakket til daglig. I 1974 estimerte man at ca. 3 % av befolkningen snakket Queen’s English, og at disse var bosatt hovedsakelig i sør.

Den britiske adelen er landeiere har alltid vært spredd utover landet. Språk og uttale var en fellesnevner.

uk.toffs&toughs
“Toffs and Toughs” utenfor Lords Cricket Ground, Eton v Harrow cricket match i 1937 (årlig tradisjon siden 1805). Fotograf Jimmy Sime. Historien bak bildet her.

I landets privatskoler (Public schools) har Queen’s English vært standard. Selve uttalen av Queen’s English blir kalt Received Pronounciation (RP) eller BBC Pronounciation. Kjente personer som idag snakker RP er blant annet: de kongelige, David Cameron, Boris Johnson, Rupert Everett og Sir David Attenborough.

Idag blir som regel RP ansett som noe negativt: jo lenger unna London, desto mer uglesett. I Nord-Irland og Skottland er det nærmest forhatt. De som tilhører den politiske venstresiden er heller ikke begeistret for RP, men vil heller vise sin stolthet over sin arbeiderklassebakgrunn gjennom sitt språk og uttale. Andre igjen ønsker å kvitte seg med sin lokale dialekt, og tar elocution-timer. Den moderne varianten av My Fair lady. Jeg har ikke hørt om noe tilsvarende i Norge.

En standup-komiker started slik: ”Now some of you may notice that I have an accent. I do. It is called educated.”

Sett mot denne bakgrunnen er det lettere å forstå hvordan klasseskillet opprettholdes gjennom språket. Så fort man åpner munnen, vet tilhørerne hvor de har deg. Enkelte politikere bruker derfor andre metoder for å øke sin tilhengerskare. Boris Johnson med sitt ruskete hår er avvæpnende med sitt sjarmerende rotete språk fullt av innskutte bisetninger og digresjoner, men hjernen er lynskarp. Nigel Farage røyker og drikker øl, og dette tar fokuset bort fra hans elegante språk som ellers kunne ha puttet ham i kategorien ”toffs” (litt blærete med aristokratisk bakgrunn). Cameron og Clegg blir gjerne kalt for toffs.

Selv Nick Clegg som er liberal (vil helst ha åpne landegrenser) blir hemmet av sitt eget språk. Folk stoler ikke på ”toffs”, og denne misnøyen har økt i takt med at finanssektoren med bankene og meglerne i spissen har melet sin egen kake. Det britiske klassesystemet er både detaljert og komplisert.

Litt røft så kan man si at arbeiderklassen (working class) også som regel inkluderer underklassen (permanente arbeidsløse uten noen kvalifikasjoner) i dagligtalen. Mest fordi alle ”on benefits” (Navere) anser seg for å være en del av working class. Det er blant underklassen og til dels arbeiderklassen man finner de såkalte ”chavs”.

White flight er bare mulig for de som har midler til å flytte. I Storbritannia er det mange som ikke har denne muligheten. Sosialboliger er organiserte i større områder kalt council estates, med lange ventelister og en strøm av innvandrere uten bolig som ofte får førsteprioritet. Det er i disse områdene at det koker under overflaten. Det er her vi finner grunnlaget for BNP- og EDL-sympatisører som deltar aktivt i demonstrasjoner. Underklassen og arbeiderklassen skiller seg ut både verbalt og visuelt. Tatoveringer, klær, bling, hårsveis, tenner – you name it – vi ser dem og vi gjenkjenner dem. Her er det langt mellom rette neser og høye kinnben.

Jeg bør vel helst påpeke at dette ikke nødvendigvis er hooligans, men resultatet av århundrer med klasseskille og tilnærmet vanntette skott. For oss nordmenn som er flasket opp med at alle er like, så er dette vanskelig å forstå. For briter er det en realitet. Selv ungdomsskolene fordeler seg nærmest automatisk i to, hvor én side er for “the chavs” fordi de har dårligere skoleresultater og velger andre utdannelsesretninger enn resten. På våre lokale skoler er dette et faktum. Chavs går videre til College, resten går til Sixth Form (Videregående). Alle fikk samme start på barneskolen, og de svakeste elevene fikk mye ekstrahjelp. Skillet er så tydelig at man skulle tro at det var en form for et stort sosialt eksperiment, men den store forskjellen er foreldre og gener, og det er det som kjent vanskelig å få gjort noe med.

Den britiske arbeiderklassen er stolte over å være nettopp det. De har få problemer med å vokse opp og bo i council estates. I UK er det ikke forbundet med skam. Arbeiderklassens oppvekst i council estates skaper en intern samhørighet som nå gir seg utslag i rask og effektiv rekruttering til EDL og BNP. Svært mange britiske militære har bakgrunn fra council estates. Når en soldat blir brutalt myrdet på Londons gater, er dette en ren provokasjon for arbeiderklassen som vet at han var én av dem.

 

 

Hanne65 er en ny medarbeider i document. Hun presenterer seg selv slik:

Jeg er 47 år, oppvokst i Oslo øst, studerte i Frankrike og har vært bosatt i UK i 18 år.