snorre-valen

Mediene slo onsdag stort opp om regjeringens budsjettforslag.

I dette har man lagt opp til skattelettelser for de rike, om man da teller alle som betaler formueskatt som milliardærer, og kutt av diverse velferdsordninger. VG skriver:

Blant dem som får kutt eller strammere kår er støtteordninger for multihandikappede, trafikkskadede, barnefamilier på asylmottak, enslige mindreårige asylsøkere, uføre, kronisk syke, voldsofre og tilrettelagt arbeid blant annet for funksjonshemmede.

I denne forbindelse hører man fra flere hold at regjeringen gir til de rike og tar fra de fattige. Sheriffen av Nottingham er til og med blitt dratt inn av enkelte, blant annet av SVs finanspolitiske talsmann, Snorre Valen.

Dette er en bemerkelsesverdig innfallsvinkel. Velstandskaken fremstilles som noe forhåndseksisterende som skal skjæres opp og deles ut av staten, i stedet for noe som først må bakes av frie borgere.

Analogien om Sheriffen av Nottingham feiler på et grunnleggende plan, fordi dette er en karakter som innretter skattesystemet for å *ta* verdier fra de fattige, og *gi* disse videre til de rike.

ANNONSE

Skattekutt er derimot slettes ikke å *gi* til noen, med mindre man tror at alle verdier tilhører staten, men å *frata* dem mindre. Velferdskutt basert på skattekutt er heller ikke å *ta* fra de fattige, men å *gi* dem mindre.

Om Morten fikk 500 kroner hver jul av sin tante Olga, inntil julen 2016 hvor han plutselig fikk 400 kroner av henne, så betyr det verken at Olga har tatt fra eller fått en hundrelapp av Morten.

Hvor dypt ned i pensumet på grunnskolen må vi egentlig dykke for at en finanspolitisk talsmann for et av våre stortingspartier skal forstå det?

Vi står også overfor et annet dilemma her.

Dersom høyresiden aldri kan kutte i velferden eller gi skattelettelser, mens venstresiden bestandig øker velferden og skattene, vil vi over lang nok tid krysse over til en sosialistisk økonomi.

Alle dem som har lært noe som helst av de siste hundre årene, vet at det er en garanti for samfunnsøkonomisk katastrofe.

Det er nettopp derfor man har en høyre- og en venstreside. De balanserer ut hverandre. Det ene elementet får ikke overtaket over det andre, blir ikke for dominerende. Man må inngå kompromiss, og tautrekkingen holder oss ikke så langt unna den gylne middelvei.

Derfor fungerer en blandingsøkonomi best.

Den samme balansegangen har beklageligvis røket innen så godt som alle ikke-økonomiske spørsmål, der den sosiale konservatismen har dødd helt ut i det offentlige liv. Inklusivt på en høyreside grodd fast i den ideologiske venstresiden.

Vår sivilisasjon rir som følger selvsikkert inn i solnedgangen. Men det er selvsagt en annen historie.

Bukken som passet havresekken

Til tross for alt dette er undertegnede fremdeles meget sterkt imot regjeringens budsjettforslag. Hvorfor?

Fordi jeg er nasjonalkonservativ, som tror på samfunnet. Vi har ansvar for våre medborgeres velvære, og pengene til å gjøre det finnes. De bare budsjetteres til helt andre poster, som skattepengene i utgangspunktet aldri var ment å gå til.

Hele hensikten med skattesystemet, er at ressurser skal gå til opprettholdelse av nødvendige statlige funksjoner og til å forsørge våre trengende, ikke til å være respiratoren til en døende ideologisk elite og deres håpløse prosjekter.

I statsbudsjettet for 2016 finner man blant annet følgende utgifter:

  • Mediestøtten, som for det meste går ut på at sosialliberale medier som befolkningen i økende grad boikotter, ligger på 385 633 000 kroner. Hvorfor ikke bare la dem dø ut, om de ikke klarer å overleve i et fritt marked lenger? Det er et massivt demokratisk problem at etablissementet vedlikeholder seg selv med offentlige midler – som skulle ha vært velferdsmidler – når de ikke lenger finner støtte nok i befolkningen til å klare seg.
  • Før var de politiske partiene masseorganisasjoner som levde på partipressen og medlemskontingenten. Over de siste tredve årene har det politiske sosialliberale mainstream derimot blitt fullstendig desimert som medlemsorganisasjoner. De er fremdeles i fritt fall. Siden de har mistet kontakt med grasroten, bevilget de 424 111 000 kroner til seg selv i 2016. Penger som kunne gått til velferd.
  • Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn – som i hovedsak enten betyr støtte til en i dag politisk korrekt institusjon med glisne benker eller til islams fremvekst i Norge – får avsatt 2 332 100 000 kroner. USA har ingen stats- eller folkekirke, men kristendommen klarer seg likevel adskillig bedre der enn hva den gjør i Europa.
  • Integrering og mangfold, samt utlendingssaker – budsjettposter som må til for å fortsette Norges demografiske selvmord – gis ikke mindre enn 14 400 000 000 kroner årlig. La oss heller ikke glemme alle de ekstra ressursene dette påkoster samfunnet på andre områder, f.eks. innen justis, ved misbruk av velferdsordninger, eller i form av det betydelige økonomiske effektivitetstapet.
  • Likestilling og ikke-diskrimineringsposten, som bare er der for å fronte enda mer ideologisk sosialliberalisme innen kjønn og seksualitet via «holdningsskapende virksomhet», fikk allokert 44 569 000 kroner. Vi har for øvrig allerede påtalemyndighetene til å ta hånd om kriminalitet, som for eksempel angrep på kvinner eller seksuelle minoriteter.

Det var bare noen eksempler. Mellom disse 17 568 344 000 kronene, er det enorme summer som egentlig skulle og burde ha gått til velferd til fattige, syke, gamle og funksjonshemmede borgere.

Det er ikke dermed sagt at alle disse pengene bør omdirigeres i den retningen – bare de aller, aller fleste av dem.

Og vi har foreløpig ikke engang begynt å regne på all kronerullingen utelukkende til å fremme sosialliberalisme innenfor det ideelle politiske organisasjonslivet, forskningen eller kulturlivet. Man finner nok også andre tilfeller av dette innen andre budsjettposter, om man bare leter godt nok.

Her spiller eliten en virkelig Sheriffen fra Nottingham-rolle: De skattlegger borgerne for å berike seg selv og gjødsle dem bort på sine ideologiske reklameringsprosjekter.

Om politikere som Audun Lysbakken eller Snorre Valen virkelig brydde seg om de fattige i dette landet, ville de ha reallokert slike tilgjengelige ressurser til dem. I stedet vil de ta enda mer fra befolkningen, fordi så mange av pengene de tar fra denne fra før av blir (mis)brukt til ideologiske formål.

Klarer de kanskje ikke en fair match? En side som Document har opparbeidet seg 270.000 unike lesere i måneden uten så mye som ett øre i offentlig støtte (fordi denne befinner seg på feil side).

Hvordan de sosialliberale hadde lidd harde nederlag om deres opposisjonelle rådet over tilsvarende midler som dem…

La oss til slutt sammenligne regjeringens senere forslag til velferdskutt med de enorme summene overfor. Fra VG igjen:

• Ordning for særlig krevende brukere, som multihandikappede, trafikkskadede og lignende: Øker innslagspunktet for statlig finansiering med 50.000 kr. utover lønnsvekst

• Tilskuddsordning for lengeværende barn: Fjernes.

• Innfører tak på 10.000 kr. i ytelser til familier som bor på mottak

• Fjerner tilskudd til å informere au pairer om deres rettigheter: 3 mill.

• Kutter barnetillegget for uføre: 5 mill.

• Innfører egenandel på fysioterapi for enkelte med kroniske sykdommer: -175 mill.

• Innfører skatt på sluttavtaler: Ansatte som må slutte og får utbetalt en engangssum fra arbeidsgiver må betale skatt på utbetalingen.

• Varig tilrettelagt arbeid for blant annet funksjonshemmede: Regjeringen reduserer antallet plasser med 250, men viderefører bevilgningen på dagens nivå.

• Kutt i administrasjon ved Kontoret for voldsoffererstatning: 9 mill.

• Kutt i fri rettshjelp: 22 mill.

• Fjerner rettshjelpskontoret i Indre Finnmark: 400.000 kr.

Summene den ideologiske eliten bevilger til opprettholdelse av seg selv, kunne med enkelthet ha dekket over disse foreslåtte kuttene – og gjort så mye, mye mer for de svakeste av våre borgere

Slike kutt stikker i de fleste av våre hjerter. Nordmenn er sosialdemokrater. Det er innprentet i folkesjelen.

Om et seriøst sosialkonservativt politisk alternativ noen sinne skulle bli etablert her til lands, bør det følge i sporet av denne tradisjonen og føre en offensiv velferdspolitikk.

Å kjøre en meget hard kampanje på konflikten mellom velferd og elitens ressursbruk på seg selv, som tilfeldigvis også holder dem ved makten, er i så måte en anbefalelsverdig strategi.

En som har vært sørgelig fraværende til nå.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629