Nytt

Helt siden valget i fjor høst, har norske journalister brukt ualminnelig mye tid på uvesentligheter – dette gjelder vel å merke når uvesentlighetene kan brukes til å gjøre narr av Høyre/FrP-regjeringen. Hvor mye moro har ikke norske journalister hatt av at regjeringen har fjernet forbudet mot lakrispiper og segway? Hvem visste forresten at lakrispiper var forbudt i dette landet? Hvor var journalistene da dette latterlige forbudet ble innført?

Journalistene ser ut til å vegre seg mot å fokusere på det regjeringen har gjort for å bedre hverdag og økonomi for svake grupper. Det er kanskje for vondt å erkjenne at det var først når vi fikk en blåblå regjering og en arbeidsminister fra FrP at pionerdykkerne i Nordsjøen, ble tilkjent en verdig kompensasjon for at de fikk ødelagt helsa si for den jobben de gjorde da Norge var en ung oljenasjon. Det måtte også en blåblå regjering til for at funksjonshemmede over 26 år skulle få aktivitetshjelpemidler. Endringer som gjør en forskjell i mange menneskers hverdag, nevnes knapt i media. Samtidig har vi blitt overfôret med lakrispiper og segway. Et fokus som ikke har ment å ha annen hensikt enn å latterliggjøre regjeringen.

Etter at statsbudsjettet ble lagt frem, har mediene kunnet fremstille regjeringen som en omvendt Robin Hood som tar fra de fattige og gir til de rike; altså en smålig regjering. Man ser kutt i formueskatten i direkte sammenheng med kutt i barnetillegget til trygdede. Foruten redusert formueskatt, er det særlig forslaget om at uføretrygdede kan miste kroner 28 000 pr barn som har engasjert mange. Det spørres altfor sjelden hva det betyr for arbeidsviljen at man kan tape penger på å jobbe? Vi kan ikke fortsette å ha ekstraytelser av en slik størrelse som barnetillegget i all fremtid. Vi har bevilget oss goder som ikke kan fortsette. Alle vet dette innerst inne, men svært få har mot til å si det høyt.

Hva gjelder formueskatten, så er svært få kommentatorer villige til seriøst å diskutere den byrden norske gründere må bære når de pålegges formueskatt. Og man er generelt lite interessert i hvordan den særnorske formueskatten påvirker norsk eierskap. Adresseavisens leder 14.10. med tilhørende tegning er typisk for både vinkling og nivå på mye av ordvekslingen rundt årets statsbudsjett.

Det er noe som skurrer når de fattigste får de tøffeste kuttene i et statsbudsjett regjeringen mener har en meget god sosial profil. Lar vi profilen på skattelettelsene ligge i denne omgang, er det smålighetene som lyser mot oss i møte med regjeringens forslag til trygdeendringer. Kuttene i støtten til uføre, og særlig deres barn, er dramatiske for de mange det rammer.

Uføretrygdede med barn kan komme til å tape 28 000 kroner i året, dersom Eriksson vinner frem.

Jeg har i kjølvannet av debatten rundt statsbudsjettet lært at uføretrygdede mottar 35 000 kroner i ekstra ytelser pr barn pr år. Jeg er svært overrasket over summen, men forstår godt at trygd fort kan bli lønnsomt i konkurranse med lavlønnsyrker. Jeg undres på hvorfor den offentlige debatten ikke dreier seg mer om de negative virkningene av slike ytelser? Det snakkes mye om at det skal lønne seg å arbeide, men med ytelser i denne størrelsesorden, kan det for flerbarnsforeldre fort bli ulønnsomt å jobbe. Ønsker vi å ha det slik? Istedenfor seriøst å diskutere hva høye sosiale ytelser har å si for arbeidsviljen, eller hva en særnorsk formueskatt har å si for norsk eierskap, har flere opposisjonspolitikerne snakket i bilder som er egnet til å misforstå.

– Du bør reise deg opp av rullestolen din og arve litt mer, sa Miljøpartiets Rasmus Hansson i en TV-debatt sist uke.

Trygve Slagsvold Vedum (SP) var ikke det spor bedre da han i Stortinget etter Siv Jensens (Frp) finanstale sa at budsjettet og regjeringen

-prioriterer Høyres kjernevelgere, det vil si de som bor i Oslo med de høyeste husene, på Snarøya og på Bygdøy. De største husene i de største byene.

Det er bare tragisk at en tidligere minister kan ordlegge seg slik. Hvorfor sa ikke Slagsvold Vedum noe om formuesskatten på lastebilene, fiskebåtene, oppdrettsanleggene, fabrikkene, fjøsene, traktorene, hotellene, verkstedene og butikkene rundt omkring i det ganske land? En virkelighetsbeskrivelse i tråd med virkeligheten, ville kanskje ha ødelagt for Senterparti-lederens banale retorikk? Slagsvold Vedums talemåter ville mistet virkningen om han valgte å beskrive hardtarbeidende nordmenn som driver entreprenørskap i hele vårt langstrakte land. Han kunne ha valgt å si noe om sliterne og eksemplifisert med vare- og lastebileieren som står opp når andre legger seg for å kjøre på smale Vestlands-veger for å nå butikkene i de innerste fjordarmene til de åpner. Slagsvold Vedum valgte heller å snakke om de største husene i de største byene. Det sier mye om politikeren, men ingenting om vilkårene for de som bygger landet.

Det er nok mange år siden politikerne eller journalistene tjente så dårlig at lønna deres var på linje med, eller lavere enn uføretrygdedes. Og sjelden eller aldri har de vel skapt en arbeidsplass hverken for seg selv eller andre. Ikke rart de snakker og skriver som de gjør om barnetillegg og formueskatt.