Gjesteskribent

Da Stortinget 28. mai 2003 vedtok å sikre pensjonistene en «inntektsutvikling minst på linje med utviklingen for yrkesaktive», hadde pensjonene vært underregulert allerede i lang tid.

Men bare to år senere, 26. mai 2005, gjorde det samme Stortinget kuvending. Da ble det vedtatt at den årlige justering av pensjonene skulle settes ned til «et gjennomsnitt av lønns- og prisutviklingen», med virkning fra iverksettingen av Pensjonsreformen fra 2011.

Konkret ble dette til at pensjonene skulle (under)reguleres med 0.75 prosentpoeng mindre enn lønnsutviklingen i perioden. Den nye regelen ble første gang brukt ved reguleringen av pensjonene 1. mai 2011. Da ble pensjonene økt med 3,94 prosent, mens lønnsøkningen var på 4,73 prosent.

Bakgrunnen for denne kuvendingen var Pensjonskommisjonens innstilling i januar 2004, og forslaget om å gjøre pensjonssystemet «bærekraftig» på sikt. Dystre spådommer om utviklingen av Pensjonsfondet, og at det ville bli et økende gap mellom pensjonsforpliktelser og finansiering, lå til grunn for vedtaket. Nå viste det seg at den dystre prognosen slo feil. Veksten av Pensjonsfondet i perioden etter ble større enn økningen av de «beregnede» pensjonsforpliktelsene.

Et velferdsran

Det gikk seks år fra vedtaket basert på spådommer ble gjort, til den nye regelen om regulering ble iverksatt. I denne perioden så en jo at den faktiske utviklingen av Pensjonsfondet gjorde spådommene til skamme. Da må en kunne spørre hvorfor vedtaket om underregulering ble stående – og iverksatt. (Og desto mer, pensjonsfondet er jo i realiteten bare en slags buffer for staten, se nedenfor).

Det er både urovekkende og tillits-svekkende at et så løst (mangelfullt) grunnlag kunne være premiss for et stortingsvedtak med slike negative konsekvenser.

Nåværende arbeidsminister Robert Eriksson (FrP), betegnet, som FrP`s arbeidspolitiske talsmann, «Pensjonsreformen som tidenes største velferdsran» og «pensjonsforliket som latterlig, vedtatt på totalt sviktende grunnlag» (DN 26.05.09). Skjebnens ironi er at Eriksson, nå som statsråd, er satt til å følge opp pensjonsforliket. Der har han tydeligvis ikke problemer med å møte seg selv i døren. For med ny posisjon følger nytt standpunkt.

På spørsmål fra VG om pensjonsforliket ikke lenger er et velferdsran, svarer Eriksson: «Nei. Nå forholder jeg meg til regjeringens vedtatte politikk». (VG 16.10.13)

Slik er politikkens (u)vesen!

Tildekking

Ved årets trygdeoppgjør resulterte stortingsvedtaket i redusert kjøpekraft for pensjonistene. Pensjonistorganisasjonene og Carl I Hagen raste (VG 20.05.15) – til liten nytte.

«Her forhandler man om å bruke 10 milliarder på å ta i mot flyktninger samtidig som en aksepterer nedgang i kjøpekraft for landets pensjonister. Jeg begriper ikke regjeringen her», sier Hagen.

I en annen kronikk har jeg påpekt at «Pensjonsreformen» fra 2011 er en svekkelse av Folketrygden og et varsel om innstramminger overfor innbyggerne. Dette ble lite omtalt i mediene utenom Frp`s protest – den gang.

I en evalueringsrapport fra Forskningsrådet (des.2014) om «reformen», som heller ikke fikk noe oppslag, heter det bl.a.: «Politikerne kunne ikke vise det norske folket at det er noe dramatisk behov for pensjonskutt». Nettopp! For med et for menigmann ubegripelig beregningsgrunnlag (les tildekking), gikk det greit å lose en slik «reform» gjennom vedtakssystemet.

 

BÆREKRAFTIG PENSJONNSYSTEM?

Ingen reell finansieringskilde

Enkelt sagt mener jeg at det er umulig å vite hva som er et bærekraftig pensjonssystem, når folketrygden er basert på løpende finansiering, «pay as you go», som det heter.

Da mangler det holdepunkter for økonomisk styring av pensjonsforpliktelsene samt forutsigbarhet.

Det grunnleggende problemet er at opparbeidelse av rett til pensjon ikke følges opp med tilsvarende finansiering.

For Statens pensjonsfond er jo ingen reell finansieringskilde, men en slags buffer for staten.

Jeg mener derfor at det blir skyggeboksing når en diskuterer bærekraftig pensjon for fremtiden og ikke kjenner de økonomiske størrelsene opparbeidede og fremtidige rettigheter/forpliktelser representerer. Da er en tydeligvis rett og slett henvist til politiske spådommer.

Skatt på arbeid

Når det gjelder arbeidsgiveravgiften ser det dessverre ut til at den har «utviklet» seg til å bli en skatt på arbeid, løsrevet fra folketrygdfinansieringen, selv om plikten til å betale arbeidsgiveravgift er fastsatt i folketrygdloven (altså ikke skatteloven), og i utgangspunktet var ment som finansieringskilde for trygd og pensjon. Det samme gjelder trygdeavgiften vi som personlige skatteytere betaler.

En arbeidsgiver, som har utenlandske arbeidstakere uten rett til opparbeidelse av pensjon, må som kjent betale full arbeidsgiveravgift av lønnen til disse arbeidstakerne. Likeledes må det betales arbeidsgiveravgift for andre ytelser enn lønn, uten at ytelsen er direkte relatert til opptjening av pensjon, eksempelvis av såkalte utgiftsgodtgjørelser og utgiftsrefusjoner.

Og hva er den rasjonelle begrunnelsen for at en arbeidsgiver som har pensjonsordning for sine ansatte, må betale arbeidsgiveravgift på toppen av selskapets pensjonspremie?

Denne «løsrivelsen» har gjort disse to avgiftene til rent skatteproveny på statsbudsjettet.

Resultatoversikt mangler

I statsregnskapet, er det så vidt jeg vet, ikke mulig på en enkel måte å finne tall som forteller om sammenhengen mellom finansiering (inntekter) i Folketrygden og løpende betaling av trygd og pensjoner (utgifter), altså en resultatoversikt for pensjons- og trygderegnskapet.

 

BÆREKRAFTEN OG GRATISPASSASJERENE

Hva med kostnadene for gratispassasjerene?

Nav-utbetalingene omfatter ulike former for pensjon og trygd, og det er formidable beløp pr år som deles ut fra «spleiselaget» Folketrygden. Da undrer det meg at spørsmålet om «bærekraft» bare ser ut til å bli vurdert for de som allerede er pensjonister, eller kommer til å bli det etter endt arbeidsliv. Altså folk som har opptjent rettigheter. Men hva med alle dem som ikke har gjort det, og som «havner på trygd». Hvordan tar man høyde for alle «gratispassasjerene»? Som det blir flere og flere av, også norske. Vi bør nå få høre hvor mye og hvordan disse belaster pensjonssystemet. Skal dekningen fremover skje ved at de som bidrar må avfinne seg med stadig lavere pensjon?

Bør ikke kostnader med «gratispassasjerer» (som i prinsippet er sosialhjelp), holdes helt utenfor Folketrygden, og fremstå med egen post i statsregnskapet? Bare på den måten kan vi vanlige samfunnsborgere, og de ansvarlige politikerne, få kunnskapene som trengs til å bedømme hva de som ikke er med på spleiselaget i realiteten koster. Uten denne kunnskapen fremstår politikernes beslutninger som altruisme. Intet samfunn vil være tjent med å la det være styrende. De økonomiske realitetene må råde, uten vil samfunnet havne i krise.

Hvorfor bærekraften svikter

Vi har hørt svært lite om hvilken belastning innvandrerne som ikke kommer inn i arbeidslivet eller som dropper ut svært tidlig, påfører systemet. Dette er rådende politikk, spesielt fra venstresiden. (Hvor følelsene ofte overstyrer fornuften).

Innvandrerne ender da opp med ulike former for trygd og støtte, uten å ha bidratt.

Spesielt gjelder dette folk fra Afrika og vestlig del av Asia. Eksempelvis har de som har fått asyl her i landet, rett til alderspensjon basert på full trygdetid.

Vårt pensjons- og trygdesystem er selvsagt ikke «konstruert» med bærekraft for å tåle denne ekstraordinære belastningen, som er langt unna intensjonene bak innføringen av Folketrygden fra 1. januar 1967.

Norge har verdens mest generøse velferdsordninger, skapt både av generasjoners strev og vår oljeøkonomi.

Finns det en fornuftig begrunnelse for en offentlig altruisme (godhet) som tillater at flyktninger og asylsøkere kan gli rett inn i våre velferdsordninger og bli gratispassasjerer?    Nei, en slik naiv godhet kan ikke begrunnes rasjonelt av våre myndigheter, men er like fullt deres politikk. Derfor tiltrekkes stadig flere av de mest ressurssvake flyktningene (analfabeter o.l.) av den norske honningkrukken.

Vår innvandringspolitikk er ute av kontroll og følgelig også de økonomiske konsekvensene av den.

Stengt for debatt

Temaet er rett og slett ikke tillatt å debattere. Det sørger de toneangivende avisredaksjonene for (Journalistisk Venstreparti, som Hege Storhaug kaller dem).  Du bryter samfunnskonsensus om du vil diskutere vår prektighet. Derfor blir du refusert. Slik er virkeligheten i Norge bak menings- og politikerelitens talemåter om ytringsfriheten.

I Danmark pustes det friere. Danskene har det nordmenn flest tror vi har; et åpent debattklima. De ubehagelige sannhetene sies rett ut. Ikke minst gjelder dette i innvandrings- og integreringsdebatten. Det har satt sitt preg på politikken.

Danskene har skjønt hvilken vei det bærer med deres velferdsstat, om det ikke gripes inn mot utglidningen. Etter at et flertall av danskene stemte på partier som ville minske antallet nye flyktninger og asylsøkere, var den nye regjeringen raskt ute med forslag til strakstiltak, som gir tydelige signal til asylsøkerne.

Ifølge Aftenposten 02.07.15, kan budskapet sammenfattes slik: «I Danmark venter et magert liv for alle som ikke jobber, og det blir vanskeligere å få permanent opphold».

Eksempelvis halvert pengestøtte til folk som har fått asyl, og kutt i barnetrygd og pensjon.

Når skal våre politikere våkne og ta rev i seilene?

Mest lest

Meyer på jordet