Det var da jeg for en tid tilbake leste Per Fugellis Dagblad-kronikk «Vi må tro på snillheten», at følelsen kom over meg igjen, leden over å eksponeres for enda en tapning av ventresidens godtkjøpsmoral som «talks the talk» uten å bry seg med konsekvensene, uten å «walk the walk.» For jeg har jo hørt lignende budskap utallige ganger før, opp gjennom oppveksten så vel som i voksen alder, om hvordan det moderne gode mennesket – det som før var kjent som Homo Socialisticus, men som nå kanskje bør kalles Homo Solidaricus; uansett, samme et-eller-annet in new wrapping – må opptre for å sikres plass i selskapet av De Synlig Snille. Jeg vil gjerne påpeke en del av sammenhengene der denne spesielle varianten av moralisme gjøres gjeldende, for jeg har en stygg mistanke om at mange ikke lenger registrerer meningspresset de utsettes for.

Det begynner alt i barnehagen, for venstresidens nidkjære livsingeniører vet meget vel at den skal tidlig krøkes som god krok skal bli. De små innpodes det sosialdemokratiske samfunnssynet tilrettelagt for sine respektive aldersnivåer: alle skal med i leken, i all aktivitet, sangtekster læres som skaper en varm flokkfølelse rundt de aksepterte kjerneverdiene, og i det hele tatt etableres hundrevis av små reflekser som markerer hvordan god flokktenkning og -oppførsel preger fellesskapet. Alle skal være like, samtlige må annamme og besitte samme sett holdninger. Et samfunn der mange barn oppdras hjemme og slik ikke sikres del i den statsautoriserte oppvekstideologien, anses derimot som tilbakestående, som uegnet til å skape godhetskonsensus.
 

pink-floyd-another-brick-in-the-wall-video
Fra videoen til “Another Brick in the Wall” av Pink Floyd (1979), i filmen “The Wall” (1982). Opprinnelig et utfall mot britiske kostskoler, men hvem kverner egentlig best?
 

På skolen fortsetter man å forme de mottagelige små til den forutbestemte rollen; noen ganger med all ønskelig tydelighet, andre ganger mer subtilt. En typisk ingrediens i velkomsttaler på barnas første skoledag som jeg minnes dem, var at «vår skole har barn fra hele 37 ulike land, og det er vi veldig stolte av!» Joda, man visste innen lærerkollegiet hva man skulle si og mene. Litt lengre fremme i løypa tegnet de små alle flaggene, og slik holdt man på: Ingen tvil hersket om at «vår mangfold er vår styrke» etter skolens mening. Slikt lød godt i de flestes ører, iallfall var det ingen som protesterte, heller ikke jeg, for man vil jo ikke fremstå som ond på hverken barnas eller egne vegne. Tidsånden er like vond som tvillingbroren Bøygen å slåss mot; enhver som har lest sin Ibsen, vet såpass.

ANNONSE

Et eksempel på hvordan ungdommer inkluderes i den universelle godheten er via Operasjon Dagsverk, en institusjon i den videregående skolen så gammel at selv jeg har vært med på moroa. Greia er en typisk sosialistisk happening (snakk med noen som vokste opp i Østeuropa på Sovjet-tiden, så får du et og annet å høre om såkalt solidaritetsdugnad i folkedemokratier!) som i den ekstroverte hjelpsomhetens navn kom inn bakdøren i skoleverket, og der har den forblitt. For igjen: Dugnad er en viktig manifestasjon av god vilje selv om aktiviteten er aldri så påtvunget, og skulle ikke norsk ungdom læres opp i internasjonalt solidaritetsarbeid, kanskje? Om prosjektene i det store utviklingsbildet er nyttige eller ikke for Afrika og andre vanskeligstilte områder, er spørsmål man ikke har lov å stille.

Gjennom massemediene kolporteres samme budskap enten det er rettet mot barn eller voksne. NRK er paradeeksempelet, en institusjon så utstudert politisk korrekt – ikke minst når den beflitter seg på å være rølpete, jamfør en rekke humor- og ungdomsprogrammer derfra – at den nesten er blitt sin egen karikatur. Selv i den intervjumessige behandlingen av enkeltindivider – nota bene de med «feil menneskesyn,» de som alt er brennemerket og følgelig lovlig vilt for De Gode – ser vi dette systematisk gjennomført, synlig for alle andre enn de politiserte journalistene selv. La meg bare nevne to eksempler: da tungvekteren Ole Torp oppførte seg massivt unfair overfor sin gjest Ole Jørgen Anfindsen og da selveste mediegromgutten, Fredrik Skavlan, hadde sitt skandaløse velkommen tilbake-intervju med den nettopp friskmeldte lederen for Sverigedemokraterna, Jimmie Åkesson. «Det handler ikke om hvor jeg står politisk,» forsikret alltid uskyldsrene Skavlan. Åkesson var jo «kontroversiell,» må vite, en som ikke deler de makthavende partienes meninger i viktige spørsmål; slike skal ikke slippe billig.

Kanskje tror Skavlan på det han selv bedyrer, hva vet vel jeg. Uansett fikk han neppe negative tilbakemeldinger fra venner og kjente, for i de kretser er man «god» og «dannet» og vet hvem det er legitimt å ta i intervjusituasjoner og hvem ikke. Vi andre, vi utenfor det gode selskap, kan bare enda en gang registrere at ulike lover gjelder for Upstairs og Downstairs, for Tor og Loke. At slik journalistadferd i etterkant attpåtil kalles rettferdig og anstendig, er nesten for mye å tåle.

Det finnes et utall av det jeg vil kalle godhetsposører i det offentlige norske liv – personer hvis meninger etterspørres og tillegges betydelig vekt i pressen og etermediene hver gang et gitt temas etiske dimensjon løftes frem – som med suffisanse og uten å skjelve på mansjetten gir til beste skråsikre oppfatninger om godt og ondt. Mange er gjengangere i Akersgaten og på Marienlyst, og det er fullstendig unødvendig å nevne navn. Spørsmålene melder seg når man hører dem orere: Hvorfra tar de sin innbilte overlegenhet? Enda verre: Er det overhodet noe som helst vist og klokt ved det de bringer til torgs?

Siden ovennevnte Per Fugelli har demonstrert så sterk og vedvarende vilje til å dele etiske vurderinger med omverdenen, må det være tillatt å dvele litt ved nettopp denne samfunnsdebattantens mangehånde utspill. Jeg kan ikke for bare livet se at mannen tilhører den betydelige gruppen godhetssynsere som fortjener å beskyttes mot seg selv, så her er min respons på hans foreløpig siste rettledning:

Snillhet, Fugelli, den seneste av flere kvaliteter du i din ekspanderende visdom mener å ha identifisert som sivilisasjonsbærende, er det virkelig et adferdstrekk – eller sjeletrekk? – som vi ut fra din omtale og opptreden har fått tilstrekkelig veiledning til å gjenkjenne, til å identifisere innen det offentlige ordskiftet og i virvelen av alt som gjøres eller ikke gjøres? For å svare forsiktig, men i Ibsens ånd: Meg synes nei.

I kronikker, artikler og takketaler (for professoren får stadige påskjønnelser for sin kombinerte godhet og klokskap, må vite, han hylles som en av tidens ledende vismenn), blant annet i Aftenposten og Dagbladet, belærer Fugelli oss om snillhetens betydning. Før argumenterte han for verdien av å «gi mer faen,» før det igjen noe atter annet. Kort sagt: For riktig mange livsplager har han gitt folket råd.

Det sier noe om den surrealistiske kvaliteten ved norsk samfunnsdebatt at professor Fugelli kan hevde overfor en journalist at «Hele livet har jeg vært ekstremt uinteressert i meg selv,» uten å bli motsagt av bladfyken. Den samme selverklærte ikke-narsissist og snillhetens apostel har også sagt at han godt kunne tenke seg å «gi Tybring-Gjedde juling om de to ble stående i heisen sammen» (jasså, var det på spøk? Omtrent like spøkefullt som da Karpe Diem og Lars Vaular sang om å helle bensin over ungdomspolitikere fra FpU, ta livet av Carl Ivar og skyte Siv Jensen, da kanskje?) og i direkte radiosendt 1. mai-gudstjeneste fra Vålerenga kirke for ti år siden gikk han til verbalt frontalangrep på Frp. Skjønt bevares, selv Fantomet var visstnok «hard mot de harde,» så litt utskjelling, stundom ledsaget av lavgradig oppfordring til vold, er kanskje ikke mer enn onde mennesker på høyresiden må forvente og akseptere når fremtredende eksponenter for den akademiske venstreeliten manifesterer åndsfriskhet?

Selvfølgelig ikke. Herr Fugelli og likesinnedes forsøk på å forvalte definisjonsmakt i det norske samfunnet hva spørsmål om godt og ondt angår, er intet annet enn intellektuelt uredelig og etisk avskyelig. Som Hege Storhaug treffende sa det etter atter en gang å være blitt utsatt for et av Fugellis «guilt by association»-angrep der hun ble klistret opp mot Behring Breivik: Ingen tror på Fugelli lenger.

Hun har rett, men ikke helt rett. Akkurat Fugelli har nok i mange nordmenns øyne forbrukt sin «tillitskapital» hva angår evne til å skjelne mellom rett og galt, mellom klokt og uklokt, men det finnes en lang rekke andre herrer og damer av samme støpning som også har mediale klippekort når fortid, samtid og fremtid skal fortolkes. Journalistene løfter dem frem. Folket må betale for kalaset.

Sannheten er at vi ikke trenger disse profetene. Deres godhet har overflatekvalitet og heller ikke deres analytiske evne fremstår som så skarp at de bør innrømmes rett til å definere virkeligheten. For å være helt tydelig: Det er en god del tøv blant det de kommer med, dertil pretensiøst tøv. Håpet om en dag å slippe unna tvangsoppdragelsen er sterkt voksende.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629