Sakset/Fra hofta

Marie Antoinette var kong Ludvig XVI av Frankrikes dronning i årene før den store revolusjonen. Hun var ikke akkurat kjent som en kvinne av folket, den tidligere østerrikske prinsessen, hvilket også fremgår av følgende sitat – kanskje tillagt henne feilaktig, men skitt au – som visstnok skal ha vært hennes respons på det sultende folkets rop om brød: «La dem spise kake»! Til slutt gikk det både kongen og dronningen ille, som kjent.

Marie-Antoinette,_1775_-_Musée_Antoine_Lécuyer2

Jeg fikk assosiasjoner til Marie Antoinettes spesielle form for «folkelighet» da jeg leste Fredrik Skavlans reaksjoner på kritikkstormen mot hans intervju med Jimmy Åkesson. «Jeg forstår ikke at vi skal ha noe å beklage,» sier Skandinavias talkshowvert numero uno. Nei, han gjør vel ikke det, tenkte jeg i mitt stille sinn, og det er denne manglende forståelse for godtfolks reaksjoner jeg ønsker å spinne litt rundt. Selve det famøse programmet fra fredag før påske er ellers rikelig og utmerket omtalt her på nettstedet allerede; innholdet og formen går jeg derfor ut fra som kjent.

Selvsagt var det ikke bare kritikere som lot høre fra seg etter programslutt, det skal innrømmes, dé fantes også som var såre fornøyd med behandlingen som ble Åkesson til del. Tidlig ute i så måte var Arbeiderpartiets Raymond Johansen som var riktig smørblid og syntes Skavlan hadde levert et journalistisk mesterstykke. Ja vel, man merker seg omfavnelsen.

Også fra Skavlans oppdragsgivere (direkte eller indirekte, jeg er ikke vel bevandret i kommandolinjene slike programmer styres etter) i NRK og SVT opplevde man at de «stood by their man;» ikke å undres over, kanskje, for regien av utspørringen var sikkert ikke noe Skavlan hadde sugd av eget bryst, iallfall ikke i alle deler.

Petter_Wallace

Gjennomgangstonen hos både ansvarlig redaktør for Skavlan i NRK, Petter Wallace (foto), og hans kollega i SVT, en dame hvis navn jeg ikke oppfattet i bilradioen, bedyret at de var godt fornøyd med et vel gjennomført intervju. Gjennomgangsargumentasjonen var følgende: Skavlan har intervjuet mange politikere før også og Åkesson ble ikke behandlet på annen måte enn de øvrige var blitt: «selvfølgelig ikke,» bedyret man, for «både SVT og NRK er politisk uavhengige institusjoner.» Det er når man hører slikt, at man virkelig begynner å undre over hvor tette informasjonsskottene vel kan være mellom røkla som roper etter brød – hvilket i vår sammenheng metaforisk betyr en iallfall sånn noenlunde balansert dekning av politiske spørsmål i den statsdrevne rikskringkastingen – og dem som isteden foreslår diettendring i retning kaker.

La meg ta det enkelt, kanskje så enkelt at man kan håpe at selv SVT og NRK vil forstå: Åkesson ble IKKE behandlet som Löfven og Stoltenberg og Solberg og «vanlige» politikere i Skavlans fredagsshow, han ble behandlet vesentlig frekkere, mer utålmodig og med synlig forakt. Mannen som leder Sveriges tredje største parti, ble utsatt for en behandling som mange selv politiske motstandere har kalt mobbing. Han fikk direkte og indirekte vite at hans og partiets meninger og holdninger var uakseptable og rasistiske, ja, bent frem ekle og uakseptable for de fine og gode. Slike meninger kan kun uutdannede bygdetullinger og andre dårlige mennesker gi uttrykk for, lot Skavlan skinne igjennom; mener og enda mer sier du slikt, Åkesson, så vil du alltid forbli en del av røkla. Inn til de aksepterte, inn til oss, dit slipper du aldri.

Denne forakten og forskjellsbehandlingen ser og hører alminnelige nordmenn og svensker med egne øyne og ører, så lat ikke som om det var noe annet som utspilte seg. Støtteargumentasjonen for Skavlans oppførsel kunne vært følgende, sannheten er at den knapt kunne vært noen annen: Åkesson er et så dårlig menneske og/eller representerer så vederstyggelige politiske ideer og prinsipper at SVT og NRK ikke ønsker å gi ham fair behandling i en intervjusituasjon på TV. Hadde de programansvarlige og programlederen bare sagt dette rett ut, så ville de i det minste gitt uttrykk for et logisk konsistent resonnement bak handlingene, men samtidig ville påstanden vært så åpenbart urettferdig og diskriminerende overfor de 13 % som støttet SD ved valget, at det er forståelig at motet sviktet. Man valgte isteden å beholde katten i gjenknyttet sekk. Men vær så snill enda en gang: Spar oss for åpenbart usannferdige påstander av den typen Skavlan selv og hans foresatte i de to lands rikskringkastinger hittil har levert, det blir for flaut. Selv seere som ikke sympatiserer med SD politisk, følte seg ille berørt over det man så manifestert, noe flere av dem også gav uttrykk for på ulike måter. Blant de over 3000 skriftlige klagene som har kommet inn til NRK og 500 som SVT har mottatt, finnes åpenbart mange som bare har reagert instinktivt mot urettferdig mobbe-TV, altså ikke ut fra politiske motiver. Folk har ennå en grunnfestet uvilje mot unfair opptreden på begge sider av Kjølen.

Om man på NRK og SVT ikke skjønner såpass, hva kan det skyldes? Det virker vel ikke helt urimelig å skjele til de politiske rammene som preger diskursen ved de to institusjonene, til de miljøer som rekrutterer og former nye medarbeidere. Om man hadde vært litt stygg, hvilket selvsagt aldri er tilfellet, kunne man endatil tatt det ikke ukjente ordet «ekkokammer» i sin munn for å antyde sammenhengen.

Jeg har ikke funnet noen tall spesifikt for NRK, men årlig offentliggjøres meningsmålinger blant journalister i Norsk Journalistlag, og det er vel ikke helt av veien å anta at store NRK så noenlunde reflekterer det samme gjennomgående preferansemønster. For 2014 så journalistenes Storting slik ut: AP 65, H 26, V 23, SV 19, Miljøpartiet De Grønne 17, KrF 10 og Rødt 9. Spesielt verdt å legge merke til er at Rødt, Miljøpartiet De Grønne og SV til sammen får 45 av 169 representanter, mens Senterpartiet (et lite forbehold her: Jeg håper jeg har tolket gulfargen i diagrammet rett) og Fremskrittspartiet totalt glimrer med sitt fravær fra det sympatimessige mediestortinget. Igjen og igjen har journalistene selv forsikret om at dette ikke representerer noe demokratisk problem i og med at de er så profesjonelle, hva nå dette måtte bety, men hvorfor i all verden skal folket akseptere en slik selvevaluering? Finnes det noen som helst grunn til å tro at journalister skulle være de eneste som ikke preges i sin yrkesutøvelse av hvilke meninger de har i viktige samfunnsspørsmål? Den journalistadferd jeg selv har kunnet skue gjennom noen tiår, tyder ikke akkurat på at svaret er Ja, og Skavlans seneste tur i ringen med Åkesson bestyrker bare inntrykket. Jeg gjentar: Vi har øyne også vi som tilhører røkla, vi kan selv se hva som skjer rundt oss.

I blant tar komikerne tak i aktuelle hendelser og vrir dem i humoristisk retning. Også hva dette angår er det interessant å merke seg om noen systematisk skjevfordeling kan spores; er harseleringen gjennomgående mer Rød eller Blå? I hvilken retning sparker de som regel, de offentlig og profesjonelt morsomme?

Under overskriften «6 grunner til at du bør fortsette å rase mot Skavlan» på NRKs hjemmesider gir journalistene Gaupås Johansen og Vik Pedersen til beste en første humorreaksjon på Skavlan-programmet, og det er ikke akkurat tvil om i hvilken retning sympatien går. Grunnene til vedvarende villskap skal i følge humoristene være: 1. Du har internett. 2. Skavlan bedrev journalistikk på fredagskvelden. 3. Skavlan behandlet lederen for Sverigedemokraterna som om han var lederen for Sverigedemokraterna. 4. Livet er langt. 5. Åkesson ble krenket. 6. Du har ikke sett programmet og du vil aldri gjøre det heller. På vegne av et ganske stort antall lisensbetalere: Tusen takk for forsøket, men «we are not amused.» Nå regner jeg bare med at også «Nytt på Nytt,» et annet fredagsprogram der humoren har en slem tendens til å blåse i en bestemt retning etter hva jeg mener å ha erfart, klarer å følge opp med minst like «morsomme» spark mot dem hvis humor- og virkelighetsforståelse ikke er tilstrekkelig lødig til at de jubler synkront med Raymond Johansen og resten av den norske politiske eliten.

Jeg lever godt med politisk uenighet av de aller fleste slag, og jeg vet likeledes godt at jeg slett ikke målbærer noe flertallssyn i mange spørsmål. Men jeg finner det mer enn en smule enerverende å oppleve at riksinstitusjoner som i utgangspunktet skulle være nøytrale – i alle fall over tid balanserte – misbruker sin tillitsposisjon i nasjonen og sine økonomiske muskler til å propagandere for bestemte syn. Når de selv etterpå benekter at så skjer, blir det ekstra usympatisk og urettferdig. Slikt kan de holde på med en stund, men boblen vil sprekke.

Når det spesifikt er NRK som opptrer på denne måten, gjør det ekstra vondt, for i utgangspunktet er jeg sympatisk innstilt overfor denne institusjonen som skulle kunne spilt, og delvis har gjort det, en framifrå nasjonsbyggende rolle. Slik de nå oppfører seg, derimot, synker viljen hos folk til å opprettholde den eksisterende, for dem ytterst gunstige, finansieringsordningen. Det ville være leit om NRK gjennom vedvarende partiskhet sparket bein for seg selv både hva troverdighet og finansiering angår, men det er dette som nå er i ferd med å skje.

I disse påsketider sitter bibelsk inspirasjon løst, og man fristes til å forslå en ekstra anstendighetsregel – ikke et riktig budord og heller ikke en regel tilhørende settet for klok oppførsel til fjells, men likevel – for bruk når journalister som er ekstra høye på seg selv, skal intervjue meningsmotstandere: Behandle den andre som du selv gjerne skulle vært behandlet, dersom yrkesrollene var motsatt. Klarer man å følge dette enkle prinsippet, så unngås forestillinger som den vi så i Skavlan versus Åkesson. Det vil alle parter være tjent med.

Les også

Venstresidens definisjonsmakt -
Israel i NRK -
Langsom glede -
Tidsperspektiv -
Hat og fobier -
Rett, vett og psykiatri -
Oss og dem -
Eia-effekten -

Les også