network-peter-finch

Borgeren kjenner ikke nødvendigvis alle de kompliserte politiske detaljene. Men han er absolutt i stand til å bringe slagordene i overensstemmelse med alt det han opplever i sitt eget liv.

Dykkere, de som ikke kun snorkler ved vannoverflaten, de vet hvilken fare som truer mens man stiger til overflaten igjen: dekompresjonen. Det danner seg gassbobler i kroppen, som forårsaker en blokade i blodforsyningen.

Dykkeren mister bevisstheten, pusten stopper opp, blodomløpet stanser. Før det er for sent, må han sette seg i et trykkammer, der oppdykkingen gjentas, sakte og kontrollert. Ved en bra fysisk kondisjon og med noe flaks vil det ikke gi varige fysiske skader.

ANNONSE

Det som gjelder den enkelte dykkeren, gjelder også komplette samfunn, slike som opplever et radikalt systemskifte. DDR-borgerne hadde kun tid i noen måneder til å dykke opp fra dypet av sin historie. Det fantes ingen trykkammer, som ville vært stort nok til å ta opp 17 millioner mennesker.

Fenomenet er hverken eksklusivt eller typisk østtysk

Den østtyske nostalgien var ikke uttrykk for en lengsel etter en bedre gårsdag, men forsøket på å forlate gårsdagen på en kulturelt og sosialt tålelig måte. Man tok på seg igjen de gamle FDJ-skjortene, drakk en Bitterfelder Edel-Pils og sang med Frank Schöbel «Ich geh vom Nordpol zum Südpol zu Fuß» (østtysk slager).

Fenomenet er hverken ekslusivt eller typisk østtysk. Det finnes på samme måte i den vestlige delen av republikken – men riktignok med ulikt fortegn.

«Menneskene ute i landet», som åpenbart har gått seg vill og derfor venter på å bli «hentet» av politikken, stilles det for høye krav til. De skal ikke kun ordne sitt eget liv, men også livet til «de andre».

Til de fattige og trengende i den Tredje Verden, til flyktningene i de greske mottaksleirene, til alenemødrene som i sin nød ikke henvender seg til barnas fedre, men til «samfunnet», som har skylden i alt og ansvaret for alt.

De skal dele sin «velstand»

Til «menneskene ute i landet» sies det gang på gang at de må dele sin «velstand» og at det «i en globalisert verden» ikke lenger går an at «en del lever i rikdom og fred, mens andre regioner forsvinner ned i krig og fattigdom».

Hvordan skal en bussjåfør fra det lokale trafikkselskapet, en kvinnelig selger hos C&A (klesbutikkjede) eller en kvinnelig barnehagepedagog oppfatte dette budskapet? At de tjener for mye? At globaliseringen krever, at det verdensomspennende opprettes like forhold og dette på bekostning av de som lever «i rikdom og fred», mens resten «forsvinner ned i krig og fattigdom»?

Blir den globale rettferdighet først fullkommen når alle lever i krig og nød?

Er det derfor vi er såpass fast bestemt på å importere hele verdens konflikter til Tyskland?

De forstår at de blir gjort narr av.

«Menneskene ute i landet», det vil si «folket» eller «borgerinnene og borgerne», er ikke like dialektisk utdannet som opphavnsmennene til slike råd, men likevel har de en magefølelse, som hjelper dem å skille mellom «riktig» og «galt». Eller i det minste mellom «troverdig» og «fremfantasert».

De er så absolutt i stand til å bringe i balanse det de blir fortalt med det de opplever foran sin egen dør. Og når de for eksempel får høre, at innvandring er «en berikelse for vårt land», da forstår de at de blir gjort narr av. Det de lurer på er kun hvorfor.

De liker ikke å bli kalt fremmedfiender, nasjonalister og rasister, fordi de ikke vil stille opp for en totalt villedet innvandrings- og fordelingspolitikk.

Og de setter ikke pris på å bli forulempet som «pakk» av Sigmar Gabriel, som i en av sine få lyse øyeblikk krever en «sosialpakke for innfødte» og som begrunner sitt krav med at «inntrykket av at vi glemmer våre egne borgere» ikke må «sette seg fast».

I slike øyeblikk forstår også den siste «bio-tysker» (av tysk opprinnelse), at inntrykket, som ikke Gabriel vil at setter seg fast, neppe er et inntrykk, men heller et faktum.

Den kosmetiske «forsøtelsen» av virkeligheten

Det går nesten ikke én dag der ikke virkeligheten blir snudd på hodet, skjønnmalt eller pusset skinnende ren, slik det ble gjort i DDR med «presentasjonsobjektene» som ble innrettet for statsgjester. Som når Claus Kleber i «Heute-Journal» (tysk nyhetssending, allmennkringkasting) innleder en rapport om avstemningen angående borgerlønn med ordene «det har skjedd noe forbausende».

«Nesten hver fjerde av de angivelig så konservative, sparsommelige sveitsere, som i dag deltok i en folkeavstemning, har stemt for en utopisk idé.» Først etterpå får tilskueren høre at 77 prosent av sveitserne stemte mot initiativet.

Denne måten av kosmetisk «forsøtelse» av virkeligheten finner man også hos de private mediene.
For eksempel, når en brann i et asylmottak i Düsseldorf, i hvilke flere dusin mennesker kom til skade, blir nedgradert på grunn av omstendighetene. Det hadde viste seg at brannen ble påsatt «på innsiden».

Men: det overveiende flertallet av mennene som bodde på mottaket har ikke påsatt denne brannen. Dette er endelig en god nyhet, men som reiser spørsmålet om hvor fjollete noen journalister vurderer sine lesere.
Eller har man noe sted fått lese, at det overveiende flertallet av de som bor i Sachsen ikke har deltatt i fremmedfientlige protester?

En drøm om en «Lebensborn»  med innvandrerbakgrunn

I det lange løp har det aldri lønnet seg å undervurdere «menneskene i landet», kun fordi det noen ganger tar litt lengre tid til de gir uttrykk for sin misnøye. De har muliges ikke forstått energireformen i alle sine detaljer, men de lurer på hvorfor strøm blir billigere og billigere på strømbørsen, men for forbrukerne derimot dyrere og dyrere.

De blir også forbauset når landbruksministeren sier at det «i en sosial markedsøkonomi ikke er statens oppgave å blande seg inn i prispolitikk» like etter at regjeringen hadde besluttet å støtte omsetningen av el-biler med 4 000 Euro for hver solgte bil, men kun for modeller som tilbys for maksimalt 60 000 Euro.

Menneskene i landet spør seg hvilken planet Martin Schulz, den allestedsnærværende presidenten for Europaparlamentet, egentlig bor på, som i foredraget om temaet «hjemland, flukt og identitet i globaliseringens tider» har påstått: «Det flyktningene leverer til oss» er «mer verdfullt enn gull». For «det er den urokkelige troen på drømmen om Europa. En drøm som en eller annen gang er gått til spille for oss.»

Finnes det i tillegg til Martin Schulz ytterligere en som er overbevist om at flyktningene begir seg på den dyre, lange og farlige veien til Europa for å redde Europa? Kanskje Wolfgang Schäuble, som har sagt i et intervju, «Det å isolere seg, er jo det som ville ødelegge oss, det som ville la oss degenerere av innavl». Dette lyder faktisk som en drøm om en «Lebensborn» med innvandrerbakgrunn.

Har ikke Heiko Maas noe å drive med ellers?

Og når justisministeren varsler at han kommer til å bannlyse «sexistisk reklame», så bryter ikke «menneskene i landet» ut i bifallende jubel, de spør seg: har ikke mannen noe å drive med ellers? At han ikke registrerer gjønet og foraktet, som blir ham til del, er et ytterligere belegg for hvor hjemlig han og hans egne har innrettet seg på månens bakside.

Det er ikke lenge siden da Heiko Maas sa i et intervju, at det ikke finnes en grunnrett til indre sikkerhet. «I vår grunnlov står det ingen slik rett til indre sikkerhet.» En titt på grunnloven ville belære han om at dette ikke stemmer helt.

Retten til fysisk integritet tilhører grunnrettene, på samme måte som retten til livet og retten til personlig frihet. Samlet kan dette godt oppfattes som en grunnrett til indre sikkerhet. Bortsett fra dette er det den viktigste oppgaven til enhver regjering å sørge for indre sikkerhet.

Men minister Maas vil gjerne omgjøre oppgaven til en offentlig oppgave. I et annet intervju sa han, «flertallet må ikke lenger være tause», «vi alle er utfordret: vi må sakte dra vekk gardinen, åpne vinduet, vise ansikt og rope tilbake.»

Maas sitt forslag minner om en scene fra filmen «Network» fra 1976, i hvilken Howard Beale, en aldrende TV-moderator, som spilles av Peter Finch, oppfordrer tilskuerne midt i et program til å gå til vinduene i sine leiligheter, å åpne dem og å skrike ut i natten: «Jeg er forbannet som faen og jeg kommer ikke lenger til å finne meg i dette!»
Hvorpå overalt i USA menneskene åpner vinduene i sine leiligheter og skriker ut i natten, «Jeg er forbannet som faen og jeg kommer ikke lenger til å finne meg i dette!»

Remake av «De anstendiges opprør»

Det er ikke første gang at et regjeringsmedlem oppfordrer det tause flertallet til å bryte tausheten og bli høylytte. Etter et mislykket brannattentat på synagogen i Düsseldorf i begynnelsen av oktober 2002, etterlyste daværende forbundskansler Gerhard Schröder et «opprør fra de anstendige», å se en annen vei, var «ikke lenger tillatt», sa han.
Men etter at det ble kjent at gjerningsmennene ikke, som opprinnelig antatt, var tyske høyreradikale, men to unge menn «av arabisk opprinnelse», en marokkaner med tysk pass og en palestiner fra Jordan, var «De anstendiges opprør» over før det hadde begynt på ordentlig.

Nå skal det bli en remake. Maas sier ikke hva som borgerne skal «rope tilbake» etter at de har trukket vekk gardinene og vist ansikt. «Nazis, go home!», «Intet menneske er illegalt!» eller «Tyskland, ditt elendige stykke skitt», slik som nylig, under en demonstrasjon, som Claudia Roth, visepresidenten for Forbundsdagen, deltok i. Det er kun klart, at flertallet skal styrke regjeringens rygg.

Dette forventes av det tause flertallet.

Egentlig har det tause flertallet nok å gjøre. De må stå opp tidlig på morgenen, forsørge barna, dra på jobb, jobbe ved samlebåndet eller sitte ved kontorbordet, dra hjem igjen, handle, lage middag og hjelpe barna med leksene.

Det tause flertallet forventer at regjeringen gjør jobben som de krever inn gebyrer for, fra skatt på lønn, merverdiavgift, tobakksavgift, drivstoffavgift, næringsskatt, til alkoholskatt, at de sørger for indre sikkerhet og ikke henvender seg til borgerne om hjelp. Det er som om den kommunale avfallsbehandlingen ville bedt borgerne om å selv levere søpla til deponiet for å vise ansvar for samfunnet.

Her er det kun én ting som hjelper: istedenfor på et slott på landet, bør regjeringen avholde sin neste kongress i et trykkammer for å øve på overgangen fra en virtuell inn i den virkelige verden.

 

 

Opprinnelig i Die Welt, gjengitt med forfatterens tillatelse

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629