pakistanske-innvandrere

Senest i forrige uke kom jeg i snakk med en dame som påsto at de første pakistanske innvandrerne som kom på 1970-tallet, var invitert hit av norske myndigheter fordi Norge behøvde arbeidskraften. Denne seiglivede myten lever altså fremdeles til tross for at den er tilbakevist gang etter gang. Å lese et intervju fra 45 år tilbake blir en slags bekreftelse på at denne fortellingen overlevde på tvers av virkelighet og historiske fakta.

Det er to blad Ahmed fra Pakistan som er kommet til Oslo; Ahmed Raene og Ahmed Nias. De intervjues og forklarer sin lange reise til Europa blant annet med folkeforflytningen på 12 millioner mennesker mellom India og Pakistan da sistnevnte stat ble skilt fra India i 1947.

-Denne mektige folkevandringen har selvsagt gjort en fredelig utvikling vanskelig, så vel av India som av Øst- og Vest-Pakistan. Begge land er overbefolket, og det skal noe til å mette så mange munner. Det skal også noe til å skaffe arbeid til så mange…

-Vi må reise ut, sier Ahmed Raene. Det er ingen muligheter for oss hjemme. Pakistan er et meget fattig land. Av hele befolkningen er det ikke mer enn godt og vel fjerdeparten som i det hele tatt kan lese og skrive, og bare 16 prosent har høyere utdannelse, og ikke engang disse små 16 prosent kan være sikre på å få arbeid.

De måtte reise ut, sier de selv. De nevner ingenting om at de er blitt invitert – i motsetning til de som kom over Storskog i fjor og meldte at Norge hadde invitert dem hit. Husker du det, Jonas Gahr Støre?

ANNONSE

20160701_002337

Hvor mange nordmenn og etniske europeere tenker i dag på at også vårt kontinent hadde millioner av flyktninger etter siste verdenskrig? Da hinduer og muslimer flyktet til og fra India og Pakistan på 1940-tallet, var tallet på europeiske flyktninger minst like høyt. Hadde flyktningstatusen gått i arv slik som tilfellet er med de palestinske flyktningene (de eneste i verden), hadde Europa hatt titalls millioner flyktninger i dag; ikke importerte, men egne europeiske flyktninger. På 1970-tallet var derimot de europeiske flyktningene integrert i sine nye hjem og Europas flyktningproblem var løst. Ikke bare var problemet løst, men i land der sivilisasjonen brøt sammen og krigen herjet 30 år tidligere, bød 70-tallet på velstandsvekst, sosial utjamning og fred.

De to pakistanske mennene mener Pakistans problemer skyldes engelskmennene. Engelskmennene blir tillagt ansvaret for Pakistans problemer på 70-tallet. Og fremdeles i dag legges ansvaret for den islamske bakevja på tidligere kolonimakter, eller på korsfarernes reiser for 1000 år siden.

De to Ahmed-er er enige om å legge skylden for denne fatale utviklingen på det feudale system, som engelskmennene innførte og som stadig er sterkt utbredt. Orientaleren er alminneligvis sterkt konservativ, og det skal noe til for å få ham til å snu seg mot landets, statens, familiens, ja sine egne, inngrodde vaner. Det kan forklare litt av hvorfor det synes å være så uendelig vanskelig å oppnå forbedringer. 

De to mennene forteller om kvinner og bryllupskikker hjemme i Pakistan. En beskrivelse som betyr noe annet for oss i dag enn i 1971.

-Selve nikkea, vielsesseremonien foregår – som hos oss – ved at en prest ber bønner og spør de to om de vil ha hverandre. Forskjellen er bare at de blir spurt hver for seg og avlegger løftene hver for seg, at presten ikke ser bruden under seremonien, fordi hun – så vel som alle andre kvinner – er gjemt bak et forheng; at bruden senere fra en tilslørt bærestol får betrakte bryllupsgavene, før hun atter føres tilbake til kvinneavdelingen.

På begynnelsen av 70-tallet fortonet dette seg som en eksotisk beskrivelse fra et land langt borte. Journalisten bruker selv ordene fremmed og uforståelig om bryllupseremonien. Nå vet vi så mye mer om Ahmeds tro og hans syn på kvinner. Bryllupsskikken synes ikke så fremmed og uforståelig lenger. Tvert imot det minner om noe kjent – noe om Det nye Norge.

Fremmed og uforståelig høres meget av det de to Ahmed-er forteller fra sitt hjemland der på den andre siden av kloden. Når deres liv – deres hverdag og feststunder – var omgitt av en ramme så helt annerledes enn den vi er vant til – hvordan kan de makte å finne seg til rette her hos oss?
Vel ikke alle finner seg til rette, men alle sammen prøver. For de har ingenting å dra tilbake til.

Ingenting å dra tilbake til. Derfor ble de her, selv om ingen hadde invitert dem.

 

«2 x Ahmed far Pakistan» Familien nr 22, 19. oktober 1971.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629