Å følge norsk debatt er som å kappfly med en skygge. Skyggen er alt det som ikke sies. Aktørene vil ikke vedkjenne seg at de kaster skygge. I det nye Norge ligger alt på solsiden.

Den som ser at skyggene blir lengre og lengre, får et problem. Han kan ikke bare miste motet. Han kan gå fra forstanden.

Han kjenner at han lever i en annen verden enn de på scenen.

Men ta det rolig: I en normal verden kaster alle skygger.

Den som ikke vil vedkjenne seg dét utgjør en fare.

De lesser en stor oppgave på den enkelte som har bevart gangsynet: Han må gjenskape og fortolke den skyggen som de andre ikke vil forholde seg til.

I dagens Norge vil det si at man aldri blir arbeidsledig, og man kommer heller aldri ajour. Uansett hvor mye man arbeider.

Hvis man i tillegg vil være ærlig og grundig og gi de som uttaler seg den skyggen de fortjener, krever det mye arbeid. Man kan ikke bare slenge ut av seg noe som skal gå for å være skygge.

En skygge er en vesentlig del av det å være menneske. Det vet vi fra eventyrene. Det ikke å kaste skygge vil si å være umenneskelig.

Det er således et slags dobbeltarbeid vi påtar oss som forsøker å konstruere og tolke skyggen til de som ikke vil vedkjenne seg dem.

Aftenlandet er Vesten blitt kalt på tysk: Abendland. Skumring.

Sosialt og politisk oppstår skyggene når den godtatte mening rommer mye uutsagt.

I det offisielle Norge er disse skyggene av titanisk størrelse.

Jeg skal gi to eksempler, som er snapshots, ikke så grundig utredet som jeg gjerne skulle og ville, men likevel så viktige at de bør nevnes.

For halvannen uke siden var forfølgelsen av kristne i Midtøsten tema i Her & Nå. Det var en katolsk prest, Brodersen, som ville at vi skulle bry oss mer om det som skjer med de kristne. Mot seg hadde han leder av Mellomkirkelig Råd, den norske kirkens «utenriksdepartement», Agøy. Hun ville ikke være med på at det bare var kristne som ble forfulgt. Dessuten: Det var feil at de ble forfulgt over alt. Det var også steder hvor man levde i fred og harmoni. Man måtte ikke kjøpe enkle løsninger. Forksning måtte til.

ANNONSE

Agøy distanserte seg tydelig fra Brodersens oppfordring og beskrivelse.

Det var som å få kaldt vann i blodet.

I mange år er avkristningen nærmest fremstilt som noe positivt. Som den andre siden av sekulariseringen. Noe går kanskje tapt, men likevel.

Men det jeg hører når Agøy åpner munnen er ikke avkristning. Det er ikke en gang hedenskap. Heller ikke det ordet er dekkende.

Den som finner grunn til å protestere når noen vil ta opp forfølgelsen av de kristne i Midtøsten, og mener bildet må nyanseres, er ute i et ærend som vi bare kan ta noen steg tilbake fra. Når det er en person som er representant for den norske kirke blir reaksjonen enda sterkere.

Noe har kommet på innsiden av den norske kirke og det er ikke bare fremmed, men arbeider aktivt mot det denne kirken er grunnlagt på.

Da taler vi om et sivilisasjonsskifte, om en rasering av det vi har bygget på de siste 1000 år.

Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. De kan mangfoldiggjøres. Olav Fykse Tveit springer ut av Mellomkirkelig Råd. Det er samme ånd han representerer når han som generalsekretær for Kirkenes Verdensråd angriper Israel.

Hvis man tror at dette er bagateller, eller bare hander om rettferdighet for palestinerne, tar man feil.

Det handler om noen lange skygger.

Kanskje kan man også si at det går an å vekke historiske skygger?

Min venninne forteller meg om den trivelige jordanske mannen i oppgangen.

En eldre, tilsynelatende reflektert mann som hun alltid har snakket så hyggelig med. Helt til hun følte det trygt nok til å fortelle hvor hun egentlig kommer fra. «Vi er naboer på flere måter vi», hadde hun sagt, og smilt lurt.

Han hadde sett lenge på henne, og gjengjeldt smilet. Begynt å nevne nabolandene til Jordan: «Er du fra Irak?» Nei. «Fra Syria?» Nei, ikke det heller. «Saudi-Arabia kanskje?»

Da hun ristet på hodet nok en gang, endret plutselig ansiktsmimikken hans seg. Hun fortsatte å smile, men skjønte raskt at leken var over.

Han hadde sett hatsk på henne, og nektet å si navnet på landet hennes. Ifølge min venninne gjør ikke muslimer det hvis de kan slippe.

Er det virkelig sant? Kan noen være så snill å avkrefte dette for meg?

Etter hendelsen i oppgangen hilser ikke mannen på henne lenger. Hun er frosset ut. Oversett.

Når en voksen, velutdannet mann kan tillate seg dette, blir jeg skremt. Da kan vi jo ikke forvente noe mer av ungdommen … kan vi?

Kronikken i Aftenposten Lærer virkelig norske muslimske barn å hate norske jøder? må ha gjort inntrykk på mange. Det er ikke første gang Aftenposten har trykket noe slikt.  Men det skjer ikke noe. Hvorfor ikke? Fordi mektige interesser og grupper ikke ønsker det som er det logiske svar på spørsmålet: Det må en oppdragelse til av norske muslimer og det vil være et så gjennomgripende oppgjør at det vil koste mye politisk kapital. Når det er 1.200 jøder og noen hundre tusen muslimer skal man være ha sterke verdier for å følge opp. I stedet tenker mange politikere på fremtidige stemmer og popularitet. I tillegg kommer venstresidens sterke engasjement for palestinerne, hvis skyggeside er fiendtlighet mot Israel og i økende grad jøder.

Slik reiser en skygge fra fortiden seg og faller sammen med den skyggen som den politiske elitens anti-israelske, anti-jødiske og promuslimske politikk kaster. På et eller annet tidspunkt begynner dagens skygge å hente næring fra fortidens.

Men heller ikke når det ropes «gass jødene», skjer det noe. Den politiske eliten nekter å ta ansvaret for deres egen skygge.

Den har i stedet lagt fortidens aller største og mørkeste skygge på en befolkning som de ikke lenger kjenner, men forsøker å holde i tømme så lenge som mulig.

Det er lett å gå seg vill i skyggene.

Hvis det blir for stor forvirring kan folk gå løs på hverandre fordi de ser den andres skygge, men ikke sin egen.

Det er derfor terapi i å tolke skygger.

Det andre eksemplet er fra NRKs morgensending som sist uke innehold tre sterkt propagandistiske intervjuer: Først med Lars Gule som igjen hentes inn av Øystein Heggen med et dobbelt budskap: Jihadister må ikke få verve tilhengere bak murene, de må heller få et program hvor de kan avradikaliseres. Dagen etter er det leder av PRIO, Harpviken, som sier det er utenforskapet som er skyld i terroren, og det krones med lege Mina Adampour, som går så langt i å si at terroren er et svar på vår terror i deres land, at det nesten blir litt for mye for Heggen. Adampour fremstår som en som fremstiller terroren som en reaksjon og langt på vei en forståelig reaksjon. Jeg hørte hun var i Dagsnytt 18 på kvelden sammen med Christian Tybring Gjedde, som hørtes oppgitt ut.

Det er ikke mulig å nå frem.

Man skulle forsverget at det var mulig å servere slike meninger i den statsbetalte kanalen to uker etter Brussel-terroren.

Men det er det NRK gjør. Det er blitt deres ærend.

Jeg har ikke noe svar på hva man gjør. Vanlig rasjonell samtale nytter ikke. Nå skal de også overbevise/påtvinge oss en norsk islam som følger i samme spor. Hvis islams hus er i brann er det også vår skyld.

Avstand

Man må holde avstand. Man kan ikke gå for tett på. Da blir man sugd inn. Man må registrere, og gjøre seg sine egne fortolkninger. Til det trenger man hjelp. Man trenger hverandre.

Det er ikke første gang i historien at samfunn sprenges innenfra og angripes utenfra.

Bevar sans for proporsjonalitet

Det er ikke overspent å snakke om historiske endringer, om brudd, uforenlige motsetninger og konflikter der den ene part føler seg berettiget til å bruke vold.

Fornuften er det siste vi må gi slipp på. Og guess what: Den blir sterkere av å brukes.

Noe annet og mer åndelig: Albert Camus har sagt at det er helbredende å sette de riktige ord på fenomenene.

Det er også en slags helbredelse i å se skyggene andre kaster, som de nekter å vedkjenne seg.

Det er klart at hvis man nekter å se sine egne skyggesider, men konstruerer voldsomme skygger man tillegger andre, så nærmer vi oss noe som minner om religionskrig.

Her kommer det kristne syndsbegrepet inn og det passer utmerket med eventyr og skjønnlitteratur.

Alle mennesker kaster skygger.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629