Nytt

To stygge episoder i løpet av de siste dagene viser at Tysklands vettløse innvandringspolitikk er i ferd med å bringe frem noe av det verste i landets befolkning.

Torsdag kveld forsøkte rundt 100 demonstranter, de fleste av dem lokale, å forhindre ankomsten av en gruppe asylsøkere til et asylmottak i landsbyen Clausnitz (870 innb.) i den tyske delstaten Sachsen. Dette skriver blant andre Die Zeit fredag. Politiet var ikke kjent med aksjonsplanene på forhånd, og hadde til å begynne med ikke mange tjenestemenn på stedet – før de bad om forsterkninger.

En video som for en stakket stund sirkulerte på Facebook og som fortsatt kan beskues i tyske nettaviser, viser noe av det som skjer idet asylsøkerne under politibeskyttelse skal gå av bussen og inn i asylmottaket – to timer forsinket. Man kan høre at demonstrantene roper «Wir sind das Volk», og man ser at store og små asylsøkere er svært foruroliget av det hele. Noen av de yngste er på gråten, og en av dem som vegrer seg for å gå ut av bussen, blir en smule hardhendt dratt med av en politimann – trolig fordi politiet mente det av sikkerhetsgrunner hastet å få alle i hus.

(Et annet opptak postet til Twitter kan beskues her.) I følge Freie Presse hadde to asylsøkende kvinner behov for legehjelp etter det inntrufne. Sachsens innenriksminister Markus Ulbig (CDU) sier demonstrantenes oppførsel er dypt skammelig, og får støtte fra andre politikere.

Planene om asylmottak i Clausnitz var ikke blitt hilst velkommen blant innbyggerne der. Stemningen under et folkemøte i januar er i pressen blitt beskrevet som «isnende», men etter den skremmende hendelsen torsdag, har folk på stedet stilt opp i en solidaritetsmarkering for asylsøkerne.

Det er ennå ikke full klarhet i hendelsesforløpet torsdag kveld. Lørdag skrev Die Zeit og Deutsche Welle at politiet sier noe av eskaleringen var asylsøkernes skyld. Som eksempel nevnes at en av guttene i bussen hadde vist fingeren til demonstrantene.

Borgermester Michael Funke (uavh.) i Rechenberg-Bienenmühle, som er kommunen hvor Clausnitz ligger, tar avstand fra det som skjedde, men tar også demonstrantene en smule i forsvar. Han sier at de færreste var kommet for å lage bråk, og at protesten egentlig har med storpolitikk å gjøre, og ikke menneskene som befant seg i bussen.

Episode nummer to fant sted natt til søndag i Bautzen (40.000 innb.), som også ligger i Sachsen.

Focus skriver at det brøt ut brann i et nedlagt hotell som var i ferd med å gjøres om til asylmottak. Allerede i mars skulle 300 asylsøkere innkvarteres på stedet. Bygningens takstoler ble fullstendig ødelagt av flammene.

asylbrann-bautzen

Slike branner er dessverre ikke så uvanlige i Tyskland lenger, ei heller mistanker om politiske motiver. Politiet etterforsker da også hendelsen, og utelukker ikke ildspåsettelse. Også i Bautzen hadde det i følge Sächsische Zeitung vært protester mot det planlagte asylmottaket.

Men det bemerkelsesverdige er at skuelystne på stedet – noen av dem barn – jublet over brannen og hindret brannvesenets arbeid, hvilket kan ha skapt større ødeleggelse enn nødvendig. Politiet melder at «flere kommenterte brannen med foraktelige bemerkninger og utilslørt fryd,» skriver Süddeutsche Zeitung.

De to hendelsene får det uunngåelig til å gå kaldt nedover ryggen på en.

Vi har altså å gjøre med vanlige tyskere, ikke tilreisende høyreekstremister, som viser verbal aggresjon mot kvinner og barn, og som gleder seg over skadeverk.

Hvordan endte vi der?

Uansett hvor kriminell og avskyelig denne opptredenen er på individnivå, er det vanskelig ikke å tenke seg at det europeiske villdyret våkner og utøver denne formen for ureglementert makt, fordi den legitime politiske makten i Tyskland har abdisert. Den pågående migrantinvasjonen er åpenbart i strid med folkeviljen, og folkeviljen har ingen følelse av å være politisk representert. Befolkningen viser altså krigerske tendenser.

Dertil kommer naturligvis de mange nyhetene om kriminell og antisosial adferd hos asylsøkere. Til tross for at slike omstendigheter i noen grad er blitt lagt lokk på, har det vært flere nyheter av denne typen i Tyskland enn i Skandinavia. Organisert kriminalitet, religiøs forfølgelse, tvungen prostitusjon og andre seksuelle overgrep er en del av fortellingen.

Når lokket tas av, oppdager man litt av hvert som har putret i gryten. Dagbladet skrev i går om fire menn som er siktet for voldtekt, grov vold eller medvirkning til disse, mot en 19 år gammel mann på transittmottaket i Stokke i Vestfold. Vi snakker altså om skurker fra et annet sted på planeten som folk må behandle som ofre – mot sin vilje og for egen regning.

Befolkningene i Nord-Europa begynner å gå lei av det. De hadde helst sett at den legitime politiske makten satte en stopper for det, men de ser ingen tegn til noe slikt. Et maktvakuum vil før eller senere fylles, og det som fyller det vakuumet, er ikke nødvendigvis noe hyggelig. Hvis det politiske lederskapet i Europa holder frem som det stevner, risikerer det at den virkelige ekstremismen vender tilbake.

Det er ellers umulig ikke å tenke over at begge de to episodene skjedde i Sachsen, halvannen times biltur fra hverandre helt sør i delstaten – mot grensene til Tsjekkia og Polen.

Det er litt som om gjenforeningen av Tyskland aldri ble fullført. I det tidligere Øst-Tyskland – fremfor alt i Dresden, som også ligger i nærheten – skjer motstanden mot masseinnvandringen åpnere enn i det som var Vest-Tyskland. Det virker som om ex-Øst-Tyskland er mer beslektet med de andre østeuropeiske statene i omegnen som i sin tid befant seg i Sovjetunionens interessesfære: Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia.

Det må også konstateres at tyske myndigheter har en mer rigid innstilling til lokalbefolkningers protester enn italienske. Man gjennomfører planene selv om en «isnende» stemning er et veldig dårlig tegn. I Italia har asylsøkere flere ganger blitt flyttet etter protester fra folk på stedet – ved anledning også etter voldelige protester.

Paradoksalt nok kan det altså se ut som om politikere har lettere for å lytte til folk i innvandringspolitikken i de landene hvor tilliten mellom politikere og befolkning lenge har vært brutt, som Øst-Europa og Italia. På slike steder har det vært mer krevende for folk å skjøtte sine interesser, fordi sentralmaktene ikke har hjulpet dem med det i samme grad som i velfungerende stater som Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Sverige og Norge.

I disse landene misbruker flere av maktpersonene en tillit som de ikke selv har gjort seg fortjent til, men som i stor grad er politisk kapital skaffet til veie av deres forgjengere. De roter på et vis bort den sosiale familieformuen (den også).