Før de trykte kalenderne ble vanlige i Norge en stund etter Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten, holdt man oversikt over årets dager ved hjelp av primstaven – et flatt, avlangt trestykke hvis to sider tilsvarte sommer- og vinterhalvåret, med ett hakk for for hver dag. Evighetskalendere av lignende type kan spores nesten tusen år tilbake i vår historie.

Spesielle dager ble merket med enkle strekfigurer, hvilket har gitt opphav til ordet «merkedag». De fleste av dem var knyttet til kirkeåret og gamle dagers helgendyrkelse, men hedenske skikker og årstidenes begivenheter ble også markert. Noen merkedager ble assosiert med værtegn som kunne være relevante for jordbruket.

Da helgendyrkelsen ble marginalisert på grunn av reformasjonen, og de trykte kalenderne gjorde primstaven overflødig, ble mange av merkedagene etterhvert glemt. For moderne mennesker i dagens Norge har de fleste av dem dermed liten relevans.

Men det man en gang kalte Marimessen den 25. mars, i våre dager omtalt som Maria budskapsdag og i forskjellige kristne konfesjoner ikke nødvendigvis feiret eksakt den dagen, markerer fortsatt et uhyre betydningsfullt øyeblikk for moderne kristne: I denne stund, ni måneder før julen markerer Jesu fødsel, gjør Gud seg til menneske – om enn det inntil videre er tale om et ufødt sådant.

For dem som tenker over saken, blir kanskje dette fra et religiøst synspunkt eksepsjonelle i hendelsen som oftest overskygget av forestillingen om selve bebudelsen, et motiv som er kjent fra tallrike mesterverker i malerkunsten: Erkeengelen Gabriel kunngjør Den hellige ånds hensikter for jomfru Maria.

Det var ellers et tegn på moderne opplysningskultur at de trykte almanakkene etter protestantismens innføring minnet vitenskapsmenn, kunstnere og velgjørere som erstatning for helgener.

I våre dager er vel selve tanken om å fremheve enkeltpersoner som forbilledlige og eksemplariske, nærmest noe kjettersk. Det er tilsynelatende viktigere å finne noe som hefter ved selv de mest beundringsverdige individer. Idet den kristne kulturen erstattes av sekulær ullenhet, beholdes noe som tilsvarer syndsbegrepet, men ikke nåden eller tilgivelsen, ei heller tanken om at man kommer nærmere Gud, eller i hans fravær noen slags etisk idealtilstand, ved bestemte gjerninger.