Sakset/Fra hofta

På sine hjemmesider bedyrer Arbeiderpartiet at de vil bruke de store pengene på de store oppgavene. Partiet har i den anledning laget en oversikt på kommunenivå som viser hvor mye hver kommune ville fått med Arbeiderpartiets opplegg for kommuneøkonomien, og hvordan dette fordeler seg på velferdstjenester som sykehjemsplasser og barnehageplasser. Beløpet regnes også om til antall lærerstillinger.

Antall sykehjemsplasser, barnehageplasser og lærerstillinger beregnes ut fra et snitt på kostnad for ulike typer tjenesteyting, og viser hvor mange enheter man vil få for totalsummen i økt kommuneøkonomi for kommunen. Kilde: Finansdepartementet.

Med utgangspunkt i tallene Arbeiderpartiet selv bruker som beregningsgrunnlag, er det interessant å se hvor mye tjenesteyting man kunne fått for de statlige midlene Arbeiderpartiet har valgt å bruke på helt andre områder enn barnehage og sykehjem.

I 2008 bevilget daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) 6 millioner kroner til sin nære venn Felix Tschudi.  For disse pengene kunne Trondheims nabokommune Melhus  fått minst 40 barnehageplasser, 5 sykehjemsplasser eller 8 flere lærere. Istedenfor å bruke millionene til velferd, ønsket altså Støre heller å overføre penger til omgangsvennen og milliardæren Felix Tschudi.

Solberg-regjeringen la frem i sitt forslag til statsbudsjett, en reduksjon i pressestøtten på 50 millioner kroner. For disse pengene kunne Stavanger fått mer enn 346 barnehageplasser, minst 49 sykehjemsplasser eller 73 flere lærere. Arbeiderpartiet var blant dem som stemte for at pengene heller skulle brukes på lønnsadelen blant norske journalister, fremfor velferd til barn og eldre syke.

Under den rødgrønne epoken fikk utenriksminister Støre også gitt 70 millioner til Hamas. Men dette er bare småpenger i forhold til hva Norges palestinske engasjement har kostet totalt.  I 2013 viste NRK Brennpunkt hvordan to utenriksministre fra Arbeiderpartiet (Støre og Barth Eide) har vært med på å forme en politikk der Norge overfører enorme beløp til palestinerne.

Hvert år bruker vi mer enn 800 millioner kroner på palestinsk statsbygging og på flyktningene. Men gir det resultater? Brennpunkt har fulgt to utenriksministre og deres medarbeidere ut i felt for å jobbe med verdens vanskeligste konflikt.

800 millioner kroner ville i henhold til  Arbeiderpartiets beregninger grovt regnet gitt Oslo mer enn 5000 flere barnehageplasser, over 700 nye sykehjemsplasser eller over 1000 nye lærere.

Til nå har Norge brukt mer enn 8 milliarder kroner på det palestinske statsbyggerprosjektet. Nå jobber Giverlandsgruppen på overtid siden det ikke finnes en politisk horisont. Samtidig er Norges rolle verdifull fordi den gir norske politikere og diplomater tilgang til internasjonale spillere og en plass på verdensscenen. Men er det verd prisen? Når skal den norske regjeringen si at nok er nok?

Ja, når er nok nok? Norge har brukt over 8 milliarder kroner på det palestinske prosjektet. Burde vi ikke forvente at Arbeiderpartiet også beregner dette beløpet i antall barnehageplasser og lærerstillinger på sine hjemmesider?
For Arbeiderpartiets ledelse er kanskje pengebruken aldri stor nok dersom de selv på en eller annen måte har fordel av at norske skattepenger tar forunderlige veger? Det er så mange spennende internasjonale jobber i FN og i NATO…

På den annen side har denne Arbeiderpartiets adel få hemninger hva gjelder å skattlegge nordmenn – særlig norske gründere og entreprenører, men også vanlige lønnsmottakere og pensjonister med eiendom. Arbeiderpartiet bebudet før jul en skatteskjerping som ville bety 13,6 milliarder mer i skatt, men partiet hadde regnet feil og nedjusterte skattesatsen slik at nordmenn ville fått økte skatter på 10, 2 milliarder kroner med Arbeiderpartiet – men til tross for dette så peker meningsmålingenes Arbeiderparti-piler  oppover.

Det er egentlig absurd at den norske staten som flyter over av penger skal måtte skatte- og avgiftsbelegge borgere på et nivå og på en måte som er unik og skadelig for fastlandsindustrien – skjønt elitene i alle partier vet selvfølgelig at velferdsytelsene må reduseres, og at økte skatter for en periode kan kompensere noe for de enorme kostnadene ved en ikke bærekraftig innvandringspolitikk.

Skattleggingen av arbeidende kapital (formue) er skadelig for næringslivet, og norske verdiskapere reagerte med et slags bedriftsopprør mot Venstre og Krf da de sammen med Arbeiderpartiet forpurret regjeringen Solbergs opprinnelige forslag til redusert formueskatt. Verdiskaperne finnes over det ganske land og er viktige for arbeidsplasser og velferd, men de er så få at de aldri utgjør noen forskjell ved stemmeurnene. De er få, men likevel svært nyttige i Arbeiderpartiets ideologiske kamp. I denne kampen går bedriftseiere og verdiskapere som IT- gründere, oppdrettere, møbelprodusenter og fiskere alle under sekkebetegnelsen rikinger og de settes opp mot fattige barn – og målet artikuleres i disse to ord: Større rettferdighet. Og slik konstruerer Arbeiderpartiet et regnestykke der det blir rettferdig å skattlegge verdiskapernes  produksjonsmidler.

Den offentlig lønnede Arbeiderparti-eliten er kanskje ikke først og fremst interessert i sykehjemsplasser, barnehageplasser og lærerstillinger – slik hjemmesiden kan gi inntrykk av? Ville Arbeiderpartiet bygd opp et statlig byråkrati som langt på veg hindrer en god og effektiv måte å tjene borgerne på dersom velferdsgoder virkelig var det partiet brydde seg aller mest om?
Kanskje forholder det seg heller slik at en rik og mektig stat som styres av det statsbærende partiets eliter er aller viktigst for Arbeiderpartiet? Makt og posisjoner konsolideres best i en allmektig stat.

Før man kan ta Arbeiderpartiets beregninger om velferdsgoder helt på alvor, må partiet vise at det virkelig ønsker å satse på norsk næringsliv, norsk skole og norsk velferd fremfor å forfekte en innvandringspolitikk norske skattebetalere ikke kan bære, støtte terrororganisasjoner og nasjonsbygging langt borte, eller nære venner her hjemme.

Det er lite håp om endring så lenge de statsansatte eliter innen Arbeiderpartiet subsidierer seg selv. Det gjør de blant annet via pressestøtte til dem som beskriver verden slik Arbeiderparti-toppene vil vi skal se den.

En ting er imidlertid helt sikkert: Det er felleskapets – også de fattige barns penger de bruker.