Hvor farlig er det salafistiske sharia-politiet i Wuppertal og andre steder? spør Der Spiegel i en nylig artikkel, hvor det tegnes et portrett av den tyske konvertitten Sven Lau. Politirapporter viser at alkoholbruk og «usømmelig» klesdrakt har resultert i vold mot muslimske ungdommer.

Det kunne kanskje være lett å slå seg til ro med at tysk politi med ditto effektivitet vil rydde opp i det som man i fravær av voldsbruken kunne ha oppfattet som en mellomting mellom klovneri og regulær drittsekkoppførsel. Men effektiviteten har uteblitt: Fenomenet har allerede resultert i sammenstøt med «helgemilitser» som ifølge nyhetsmagasinet har høyreekstrem bakgrunn.

Statsminister Angela Merkel tar tilsynelatende problemstillingen alvorlig. Ifølge Frankfurter Allgemeine har hun minnet om at staten har voldsmonopol og bedt om at det tas resolutt affære.

For Reinhard Müller i den tyske storavisens politiske redaksjon handler dette om mer enn et og annet voldelig sammenstøt. Sharia-politiet er et symptom på ekstremismen. Personene bak den er våre fiender og de vil fjerne selve samfunnsgrunnlaget, skriver han i en kommentar:

Hva enten man betrakter sharia-politiet i Wuppertal som en salafistisk happening eller en maktdemonstrasjon, kaster denne uhyggelige forestillingen et sterkt lys over en parallellverden i Tyskland som lenge har vært kjent. Riktignok er ikke selvsegregering noen forbrytelse. Man har faktisk rett til å leve avsondret. I en frihetlig demokratisk grunnorden skal det være mulig å følge sine egne verdier, og ikke flertallssamfunnets skikker. Men det felles grunnlaget må respekteres – det er selve forutsetningen for å kunne være annerledes.

I denne parallellverdenen går det en linje fra den religiøse nidkjærheten via sharia-politiet til dødelig terrorisme, som om gradene av voldstilbøyelighet var et kontinuum av gråtoner. Hva enten man er sharia-politi eller jihadist, deltar man i bekjempelsen av rettsstaten og frihetsverdiene.

Tyskland har vært spart for alvorlig islamsk terror, men det har ligget mer vold i luften enn den som hittil har konkretisert seg:

Hittil har stort sett bare tilfeldigheter hindret at det ikke har vært spilt blod ved tyske jernbanestasjoner. I den nylig påbegynte rettssaken i forbindelse med det feilslåtte attentatet mot sentralstasjonen i Bonn, inngår også et forberedt attentat mot en islamkritisk lokalpolitiker. Og om man ikke finner noen forbryterske planer rettet mot Tyskland hos de tre tilbakevendte somaliske frontkjemperne som nylig ble pågrepet i Frankfurt, så er de likevel levende bevis for terrorens globalisering.

Også i Tyskland er de som sitter med ansvaret, paralysert:

Enda så lett det er å påvise at tilsynelatende fjerne konflikter utspiller seg i tyske gater, har politikere og myndigheter tungt for å komme med mottiltak. Den hurtige indignasjonen mangler ikke, men denne kan ikke erstatte erkjennelsen av at disse frihetens fiender formelt sett tilhører oss. De har fått tysk statsborgerskap. Selv om det er en villfarelse å tro at islamsk rett ikke spiller noen rolle i Tyskland, er det den tyske statens oppgave å opprettholde den offentlige orden.

Det må skjæres igjennom, avslutter Müller. Strafferetten må tas i bruk. Islam kan bare utfolde seg innenfor grunnlovsfestede rammer:

Den som ikke kan akseptere det, bør ikke undres over at noen spør seg om denne religionen er forenlig med menneskerettighetene.

Uvanlig klare ord.

 

Frankfurter Allgemeine: Unsere Feinde