Myndigheters og mediers omtale (eller manglende sådan) av kriminaliteten får en svært ofte til å sitte igjen med en følelse av at flerkulturens rolle i utviklingen forsøkes avdramatisert – i verste fall fortiet. Et skrikende eksempel ble nylig gitt av Tagesschau – et nyhetsprogram hos allmennkringkasteren ARD som er Tysklands svar på Dagsrevyen.

maria-ladenburger

Mange tyskere er svært opprørt over drapssaken hvor en asylsøkende afghansk tenåring voldtok og drepte den 19 år gamle tyske legestudinen Maria Ladenburger, som arbeidet frivillig ved et asylmottak i Freiburg, Baden-Württemberg. Saken var godt kjent i flere tyske medier allerede om ettermiddagen den 3. desember, men i Tagesschaus hovedsending om kvelden, fem timer etter at politiet hadde holdt pressekonferanse, var det ikke ett ord om den fæle mordsaken.

I en situasjon hvor Tyskland har tatt imot mer enn en million asylsøkere, og mange mennesker har strukket seg langt for å hjelpe dem, gjør det naturlig nok et forferdelig sterkt inntrykk når noen takker for hjelpen med å voldta og drepe en av hjelperne, som dertil burde ha hatt et langt liv foran seg. Saken har åpenbart stor offentlig interesse.

Hos ARD så man annerledes på saken i en melding på Facebook, skriver Focus:

Tilfellet har snarere «regional betydning», dertil kommer «den særskilte beskyttelsen av ungdommer» som gjelder den ennå mindreårige mistenkte.

Tagesschau la til at de bringer nyheter av «overregional» type som har interesse for hele Tyskland. Sjefredaktør Kai Gniffke sa at de ikke rapporterer om hver eneste mordsak i landet.

Det er vanskelig å tolke dette som en feilvurdering, all den tid saken ble omtalt senere. Det er snarere et tegn på motvilje: Man unngår helst å rapportere om ting som føles ubehagelige, med mindre man ser seg helt nødt. Er det rart folk forakter mediene og overøser dem med skjellsord?

Grusom kriminalitet som indirekte skyldes tysk asylpolitikk er utvilsomt et nasjonalt anliggende, selv om hver enkelt sak er lokal. Frankfurter Allgemeine kommenterer:

Folk er urolige. Det er ikke bare en følelse av usikkerhet som brer seg. Sikkerheten i det offentlige rommet er innskrenket.

Det foreligger altså en rent faktisk usikkerhet, ikke en ubegrunnet angst. Folk som forstår, tar sine forholdsregler. De som ikke forstår, overlates til sin egen skjebne. Det betyr ikke bare at det mangler noe som er i nærheten av å kunne kalles en offentlig samtale – det er også et slags opphør av selve samfunnet.

 

Focus – Frankfurter Allgemeine