Barack Obama fortalte i natt norsk tid at han hadde gitt ordre om humanitære slipp til de 40.000 familiene som er beleiret på Sinjar-fjellet, og begrensede flyangrep mot ISIS-styrker, hvis de skulle true Irbil og Bagdad.

Den militære delen var begrenset til forsvar av amerikanske rådgivere og diplomater i området.

Det var en motvillig intervensjonist som snakket. Disse grepene vil trolig ikke tilfredsstille de som mener at USA har en plikt til å bruke sin militære makt til å stanse ISIS’ fremrykking.

Obama snakket til folkemeningen, han sa han visste mange ble bekymret når de hørte at USA igjen var på vei inn igjen i Irak. Men han beroliget dem. Dette var en begrenset aksjon. USA vil bare gripe inn for å avverge humanitær katastrofe og beskytte amerikanske liv sa Obama.

Det er en minimalistisk tilnærming. Den svarer ikke på det store avgjørende spørsmål som er hva som er USAs interesser. Der er Obama i ferd med å legge seg ut med store deler av establishment, som mener han er unnfallende og passiv. Han skjøtter ikke jobben som president. På hans vakt er USA i ferd med å bli degradert som supermakt, og det skjer ikke bare fordi verden er blitt multipolar, det skjer fordi Obama ikke har noen strategi.

Etter å ha forklart det begrensede omfanget av den konkrete aksjonen, snakket han en kort stund om ISIS og hva de representerer: barbari og folkemord. Men han forlot fort temaet for å snakke i generelle termer om at USA ikke skal bli dratt inn i en ny krig i Midtøsten, og betingelsene for amerikansk assistanse til Bagdad.

Mens ISIS slår regionen med frykt og vekker jihad-begeistring blant salafister over hele verden, stiller Obama betingelser til irakerne. Hvis de ikke oppfører seg slik USA vil, vil ikke USA hjelpe dem.

Det er en logisk brist i Obamas tankegang: først henvisningen til folkemord og barbari, men likevel et nei til å intervenere fordi Nouri al-Maliki ikke går av. Al-Maliki er et problem. Men det er også Obamas moralistiske tilnærming. Obama kan handle over hodet på al-Maliki. Han kan sende inn dronene og Hellfire-missiler og vise verden at USAs makt kan stanse barbarenes fremrykking. Kurderne trenger desperat en slik maktdemonstrasjon.

I stedet er Obama opptatt av å understreke at USA ikke skal komme dem til unnsetning, kun opptre i en rådgivende rolle.

Obama synes ikke å forstå supermaktens rolle og plikt: Å intervenere når verdensordenen trues. Hvis en supermakt ikke fyller oppgaven er den ikke lenger en supermakt. Det synes å bli arven etter Obama og vi har ikke sett slutten ennå.

Obama snakket i fine ordelag om at USA forsvarer internasjonal lov og rett sammen med allierte. Men dette er tomme ord når han nettopp har slått fast at USA ikke vil gripe inn i Irak.

Obamas motforestillinger og motvilje er ikke vanskelig å forstå. Men så voldelig og turbulent som regionen nå er, betyr at USA har en plikt og et ansvar. USA kan ikke «walk away», slik Obama gjør. Uroen kan destabilisere hele regionen, hvilket den allerede er i ferd med, og det vil få store følger, ikke minst for Europa.

Obama burde holdt en helt annen tale. Han burde sagt at ISIS representerer en dødelig fare for verdensfreden og millioner av mennesker. Hun burde tatt for seg jihad og sagt at verdens muslimer må ta et oppgjør med denne fortolkning og utlegning av religionen som truer deres fredelige samliv med andre mennesker. Han burde sagt at muslimske foreldre må passe på barna sine så de ikke blir forført at salafistenes budskap.

Ingenting av dette sa Obama. Han har aldri så mye som beveget seg i denne retning. Han unngår temaet. Da er man ikke lenger den frie verdens leder.

Wolf Blitzer hadde Washington Posts David Ignatius i studio i natt. Begge er en type erfarne, kunnskapsrike journalister som ikke lar seg avspise med fine ord. De blir ikke lenger imponert av Obamas retorikk, men spør; where’s the beef? Er det noen substans?

Svaret synes i økende grad å bli negativt. Obama har ikke noe å fare med.

Blitzer nevnte et eksempel: Så sent som i januar i år ble han intervjuet av New Yorker Magazine. Obama sa om ISIS at bare fordi noen amatører kler seg opp i draktene til et elitelag betyr ikke det at de blir et elitelag. Han brukte navn fra amerikansk fotball for illustrere poenget. – Hvordan kan han si noe slikt? Det tyder ikke på at han tar trusselen alvorlig, sa Blitzer og Ignatius var helt enig.

Ignatius sa det har vært en holdning helt til topps i Obama-administrasjonen at den har vunnet over kjernen av al-Qaida. Den har ennå ikke våknet til at det har oppstått en ny trussel, selv ikke etter at jihadistene feier over Syria og Irak, Sahel-landene og Afrikas horn.

Obama sa i natt at kavaleriet ikke kommer. Det er det alle de nødstedte i Midtøsten har håpet på. Obama skuffet i Syria. Nå skuffer han i Irak. De 40.000 familiene på Sinjar-fjellet mangler mer enn vann og forsyninger. De mangler en sterk makt som er villig til å beskytte dem.

Den nylig avdøde Midtøsten-historikeren Fouad Ajami skrev i vinter en artikkel i Wall Street Journal der han sa at all glansen hadde gått av Obama. Det viste seg at alt bygget på karisma. Så fort denne bleknet viste det seg at det ikke var noe igjen.