A view shows the damage at al-Quds hospital after it was hit by airstrikes, in a rebel-held area of Syria's Aleppo. REUTERS/Abdalrhman Ismail

Slaget om Aleppo er et historisk veikryss, men langt mer komplisert enn det kommentatorer og mediene gjør det til. Bak patosen skjuler det seg mange motiv og interesser. Det er viktig å være klar over hvor infløkt det er, for krigen i Syria er koblet opp mot Europa mer enn vi liker å erkjenne.

Det vanligste kortet de siste dagene har vært «Når skjer det igjen», vi som sa «Aldri mer Srebrenica»,  på samme måte som vi sa «Aldri mer Rwanda» eller «Aldri mer Darfur».

 

Aftenpostens forside onsdag var typisk:

img_3295

Bildet: Aftenposten klarte ikke å få navnet på utenriksministeren riktig. Delattre er FN-ambassadør. Utenriksminister er Ayrault. Det var ingen glipp for Tor Arne Andreassen kaller ham også utenriksminister inne i avisen. Pinlig.

«Verste»-varianten kommer fra mennesker og medier som ikke har brydd seg så veldig mye om krigen. Man forsøker å mobilisere empati og indignasjon. Det var demonstrasjoner i 18 norske byer tirsdag! Men det er en impotent reaksjon.

ANNONSE

De som virkelig er killers i Aleppo er man merkelig tafatt overfor: Norske medier og politikere er unnfallende og resignerte overfor Russland som leder an i angrepene.

Det som skjer er en nøy uttenkt strategi, også på propagandafronten: Man fremstiller alle opprørere som jihadister, som en fiende man gjør verden en tjeneste ved å knuse. Realiteten på bakken er langt mer grisete.

Det er mange scores to settle, mye hevnlyst som skal tilfredsstilles. Gruppene i Syria er mange. Assad har vært mer opptatt av å ta de som står lengst fra IS enn IS og Nusra. Trolig likvideres derfor krigere som har vært i Vestens periferi. Også deres familier går med. Dette er Midtøsten.

Men det er ikke Rwanda, ikke Darfur, ikke en gang Bosnia. Det ble meldt om 82 drepte tirsdag.

De som kjemper er ikke regjeringshæren, men shia-militser, styrt av Iran, Hizbollah – som har satt inn to friske bataljoner, iransk Revolusjonsgarde og også russiske Spetznas-styrker. De sto frem på russisk TV. Dette er spesielt. Hvorfor setter Putin inn elitestyrkene? Er det for å sikre utfallet, er det for PR’ens skyld? Er det for å vise Trump at han er risikovillig?

Putin, Teheran og Assad tar ikke menneskelige hensyn. De tenker strategi.

Obama har ingen, men har FN-ambassadør Samantha Power, som rapporterte fra krigen i Bosnia og siden har gjort akademisk karriere ved John F. Kennedy School of Government ved Harvard. Hun har også skrevet en meget god bok om folkemord i det 20. århundre kalt A problem from Hell.  Power har ønsket å forme Obamas humanitære politikk. Det har ikke vært lett. Obama har ikke ønsket å gripe inn i Midtøsten og spesielt ikke i Syria.

Russland har drevet et dirty game i Syria siden september i fjor. Men Power vet godt at det var Obama som ga ham muligheten.

Når hun tirsdag kveld rettet et angrep på Russland og Iran og Assad som var meget personlig i tonen, gjorde det inntrykk fordi det var så intenst og personlig, men hennes russiske motpart, Vitalij Tsjurkin, en veteran helt fra Balkan-krigene, nærmest lo av henne. Som player har USA utspilt sin rolle. Det eneste USA har igjen er moralsk grandstanding. Moralsk fordømmelse uten å ha vist ansvar selv, faller død til marken.

Har ikke Power forstått det etter flere år i toppen? Russerne kan gamet. De ser at Obama har spilt seg selv ut over sidelinjene.

På amerikansk heter det: Skin in the game. Du må risikere noe hvis du vil ha noe å si. Det har ikke Obama villet og Putin har kunnet snu moraliseringen til et våpen mot USA selv.

Det kalles mangel på realisme.  For hver tønnebombe over Aleppo, kan russerne si: Hva med bombingen av bryllupet i Jemen?

Ødeleggelsene er ikke av samme omfang, men av samme karakter og det holder for å slå bena under motparten.

Europa og det liberale USA har samme politiske problem i forhold til Syria: Man klarer ikke konfrontere islamismen og jihad.

Obama klarer ikke en gang å si ordet «radikal islam» og det bidro vesentlig til at Hillary tapte. Hun er del av den såkalte Istanbul-prosessen som ønsker at Vesten skal inngå et forpliktende samarbeid med Organisasjonen av islamske stater om hvordan ytringsfriheten skal håndheves, med vekt på håndheves.

Situasjonen er enda verre for Europa som har importert millioner av migranter og flyktninger i kjølvannet av krigen. Europa har avgitt 7.000 jihad-krigere til Syria og Irak. Mennesker som bor i Europa. De representerer en ny omdreining på terrorskruen.

I juli 2005 var det hjemmeavlede britiske muslimer som sprengte seg selv i lufta i London. Ti år senere drar de i tusentall for å kjempe for kalifatet. Vestlige land sier de inngår i en koalisjon mot IS, men det er bare vestlige land som gjør det de kan: bomber og bruker droner.

Disse krigerne kommer til å ta krigen med seg hjem. Mange har allerede vendt tilbake, langt flere enn sikkerhetspolitiet klarer følge med på.

I tillegg kommer en svært slapp innvandringspolitikk og et liberalt rettsvesen og en politikerklasse som ikke ønsker å innse hva de har sluppet løs/stelt i stand.

Derfor en kan afghaner voldta en gresk studine på Korfu i 2013, bli dømt til ti års fengsel, men bli sluppet ut og dra videre til Tyskland i 2014. Der kan han voldta og drepe nok en studine, Maria Lundenburger.

Folk begynner å forstå at det er sammenhenger mellom det de ser på skjermen og det de ser rundt seg. Derfor er empatien begrenset og den er avtagende. Denne avtagende sympatien er det mediene og politikerne som bærer ansvaret for.

De utsetter befolkningen for så store risikoer at det er i ferd med å gi et backlash.

Menneskene er her og har med seg alle de bitre erfaringene. Samtidig har man greide å vekke de innfødtes antipatier og skepsis.

Summen av dette gjør at fremtiden for Europa ser svært mørk og uviss ut.

I land som Hellas sitter tusenvis av mennesker stuet sammen uten håp under elendige forhold. Man har sluppet dem inn, men orker ikke eller vil ikke ta ansvaret. Lenger øst vokser et Tyrkia frem som minner mer og mer om en fusjon mellom fascisme og islamisme.

I land etter land har tusener forsvunnet fra mottak og man aner ikke hvem de er eller hvor de er.

Trump er ved å sette sammen en administrasjon som kommer til å reagere langt mer handlekraftig enn selv Bush II: Et demokratisk samfunn har en rekke virkemidler som ikke har vært brukt, fordi det har manglet politisk vilje. Hva vil europeiske politikere gjøre hvis USA tar skjeen i en annen hånd?

De politiske omveltningene vi har sett i 2016 kan bare være begynnelsen.

For å gi en pekepinn om hvor fort tingene går og hvor fort Europa glemmer:

I 1991 ledet USA under George H.W. Bush en storkoalisjon som kastet Saddam Hussein ut av Kuwait. Selv Syria var med! mot søster-Baathpartiet i Bagdad. Saddan tok en grusom hevn mot shiaene og kurderne. Han drepte shiaer og kurderne flyktet.

USA gjorde det mulig for shiaene å overta Irak, men samtidig bundet til Iran som dermed kunne realisere sine stormaktsdrømmer. Dette slapp Bush II løs. Kurderne som flyktet barfots over fjellene til Tyrkia i 1992 er i dag i spissen mot IS og står langt nærmere drømmen om en egen stat. Slik Erdogan spiller kortene kan det meget vel bli resultatet.

Og Kuwait? Kuwait betaler for befrielsen ved å finansiere salafist-moskeer og islamske sentre i Tyskland, sammen  med Qatar og Saudi-Arabia, sier tysk sikkerhetstjeneste.

I sannhet, mye har skjedd på disse 25 årene.

Dette handler også Aleppo om.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629