Kommentar

En verden som glemmer at kjemiske våpen er noe spesielt, har overraskelser i vente. Det er fem år siden Assad brukte gass mot sin egen befolkning i Øst-Ghouta utenfor Damaskus. Den gang døde hele 1400 mennesker. Barack Obama hadde sagt i en tale at USA ikke ville intervenere i Syria, bortsett fra hvis det ble brukt kjemiske våpen.

Dette var en rød linje for USA, sa fredsprisvinneren. Som beskytter av internasjonale prinsipper ville USA se seg nødt for å svare.

Øst-Ghouta skjedde. Obama forberedte seg på å effektuere straffen, men ville gjerne ha med seg britene. David Cameron var, etter Blairs overtalelse av Parlamentet til å bli med på Irak-invasjonen, tvunget til å be Parlamentet om godkjenning. Og Parlamentet sa nei. Der og da ble Storbritannia en litt mindre nasjon. Storbritannia forsto ikke lenger hva det å være leder av den frie verden betød. Thatcher hadde sendt en flåtestyrke rundt hele kloden for å straffe den argentinske juntaen som tok Falklandsøyene. For britene var Syria blitt for langt unna. Storbritannia, som hadde vært kolonimakt i området i mellomkrigstiden, hadde krympet.

Men USA? Med den første svarte og mest liberale president noensinne? Obama ville vel vise hva USA var verdt?

Det viste seg at Obama hadde fått kalde føtter. Hva var vitsen med å slå til hvis man ikke visste hvor det ville ende? Hadde en straffeekspedisjon i seg selv noen verdi? Obama begynte å tvile på hensikten, han tapte det prinsipielle av syne, og trakk seg.

Der og da trakk han USA ut av Midtøsten. Han signaliserte at USA ikke var noen «player». En «player» må være innstilt på å fremstå som tøff. Hvis du ikke tør å være tøff i Midtøsten, er du en «nobody».

For Obama skal det ha veid tungt at han ikke ville involvere USA i nok et muslimsk land. Han hadde sagt nei til deltakelse i Libya. Der hadde Obama lansert uttrykket: «To lead from behind». Dét skulle bli ord som heftet ved ham: En supermakt som ville føre an fra en tilbaketrukket posisjon.

I stedet for bomber satset han på forhandlinger. Putin tilbød seg å mekle. Assad tilbød seg å utlevere alle sine kjemiske våpen. Akkurat som hos hans Baath-kollega i Irak var de massive, i ublandet form. Tonnevis med ingredienser i fat som lekket. Det var en stor og kostbar operasjon å skipe ut det hele. Også Norge var med, både direkte og indirekte: Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons, OPCW, som styrte prosessen, fikk senere fredsprisen.

Det er usannsynlig at noen kommer til å minne om at Assad – ved å bruke kjemiske våpen nok en gang – har brutt avtalen fra 2013.

Det er møte i Sikkerhetsrådet mandag kveld, men Russland kommer til å holde sin hånd over Assad.

Det er igjen et moralsk element her, som Obama nevnte, men unnlot å følge opp: Gass er ikke som andre våpen.

Putin har selv brukt gass for å likvidere motstandere. Riktignok målbevisst, mot en tidligere agent. Mens Assad bruker det mot mange. Men prinsippet er det samme: Kjemiske våpen er ikke som andre våpen.

Assad og Putin har noe til felles, men verden ser ut til å ha glemt det, eller orker ikke å ta det inn over seg.

Kan Trump og Macron komme til å vise at Vesten fremdeles står for noe? Og vil britene forsøke å reise kjerringa fra 2013?

Hvem er det som husker hva gass er? Jødene, selvsagt. Men vi må få det inn med teskje fra overrabbineren for de sefardiske jødene i Israel før vi husker og forstår.

Yitzhak Yosef sier Israel har en spesiell plikt til å intervenere i Syria når det brukes gass.

“I have said in the past and I will say it again, what’s happening in Syria is genocide of women and children in its cruelest form, using weapons of mass destruction,” he said in a statement. “We have a moral obligation not to keep quiet and to try and stop this massacre.”

Overrabbineren bruker ikke bare historien på gass og folkemord, han kobler også Holocaust til Assads forsøk på å skaffe seg atomvåpen. Ha’aretz fortalte nylig historien om da israelerne oppdaget at nordkoreanerne var i ferd med å bygge en plutoniumreaktor i den syriske ørkenen. Det er ikke mer enn 11 år siden de fikk satt en stopper for prosjektet, bare noen uker før reaktoren skulle bli operativ. I så fall ville Midtøsten sett annerledes ut.

“As Jews who have experienced genocide, as Jews whose Torah is a light to the nations, it is our moral obligation to try and stop this murder. It is an obligation no less important than the moral obligation to destroy [the] nuclear reactor in Syria,” he said, referring to an Israeli strike in September 2007 that destroyed the reactor being built in the Syrian desert by the Assad regime.

Masseødeleggelsesvåpen har derfor en annen klang i jødenes ører enn i våre. De vet. Men det gjør også kurdere – og nå syrere. De vet at de har hatt og har ledere som er villig til å bruke slike våpen mot landets egen sivilbefolkning.

Derfor er Assads giftgass noe mer enn enda en brutal handling. Det settes noen nye presedenser.

Trumps reaksjon på gassangrepet i Khan Sheikhoun 4. april i fjor viste at han har en gut reaction på kjemiske våpen. Denne gang har han kalt Assad et dyr.

Hvis Trump vil sette ned foten, må han huske at 59 Tomahawk-missiler for nokså nøyaktig ett år siden ikke hadde noen nevneverdig virkning. Nå er vi der igjen. Dette er på mange måter et sannhetens øyeblikk for Trump. Han sa i forrige uke at han hadde det travelt med å komme seg ut av Syria. Var Douma resultatet? Ville Assad turt å bruke gass hvis Trump hadde sagt det motsatte, slik Rex Tillerson gjorde 20. januar: Vi blir i Syria!

Det er dét ansvaret som følger med å være leder av den frie verden.

Du kan ikke bare holde deg i bakgrunnen, slik Obama gjorde.

 

 

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.