Kommentar

Israel er det ferskeste demokratiet som har fått føle hva det koster å forsvare friheten. Soldater fester flagg ved minneplater over de falne i frigjøringskrigen i 1948. Foto: Elias Nir / Reuters / Scanpix

Den røde linjen som Obama trakk opp i Syria, og som han gikk i fra da det kom til stykket, handlet om noen verdier som Vesten ikke kan svikte uten å slutte å være seg selv.

De som vil redusere det til realpolitikk, dvs. interesser eller spørsmål om nytte – Assad har allerede vunnet – viser alt annet enn realisme. De viser at de ikke lenger vet hva Vesten står for.

Norge støttet bombingen, det samme gjorde Danmark. Mens svensker og tyskere svarer «dialog» selv når de står med hodet langt inne i monstrets kjeft.

Det ligger en dyp motvilje i kultur og samfunn mot å erkjenne at vi befinner oss i situasjon hvor det vil blir flere «red lines», faktisk støter vi på noen hver dag, store som små.

Selv Donald Trump hadde problemer med å ta dette inn over seg. Forpliktelsene og ansvaret som følger med å være verdens eneste demokratiske supermakt, kolliderer med ønsket om America First.

Trump bør vite at hvor enn det har skjedd noe alvorlig i nyere tid, armerne, jødene, kurderne, bosnierne – så har spørsmålet vært: Hvor var USA?

Bosnienerne ventet på kavaleriet i flere år. De visste at verden hele tiden fikk rapporter om deres lidelser, og trodde at fordi det skjedde i Europa, så ville «Europa» reagere. Men Europa gjorde ingenting. Det begynte i stedet å finne på unnskyldninger og rene løgner. Det var USA som måtte være «Europa», og det skjedde kun fordi den japanske FN-utsendingen med veto over flystøtte, var bortreist. Leder av UNPROFOR var en decent og tøff brite, Rupert Smith. Han kalte inn flyene etter nok en markedsplassmassakre, en klar parallell til Douma.

Det er tankevekkende at Thorvald Stoltenberg var mot å bruke makt mot serberne, uansett hva de gjorde. Innvendingene var de samme som nå: Hvor var bevisene? Var det ikke heller bosnierne som skjøt på sine egne? At hans sønn i dag leder alliansen hvis ledende medlemmer bomber Assad, er symbolsk og et skifte som hadde fortjent å bli kommentert.

Politikk er ikke noe à la carte, det er ikke pick and choose. Vil du ha fordelene, må du også ta ulempene.

Autoritære stater «gjør dette» på en helt annen måte enn demokratier. Det vi har kunnet se de senere år, er at Russland og Kina er blitt offensive og utfordrer Vesten. Det samme gjør Iran regionalt.

Det kom helt uforberedt på særlig Europa. Skripal-saken var en øyeåpner.

Putin bakker opp Assad, i partnerskap med Iran. Kina er på deres side.

Det spesielle med Iran at det ikke bare har maktambisjoner og utfordrer sunni-statene. Det har en utslettelsespolitikk overfor den jødiske staten.

Da Jeffrey Goldberg intervjuet Barack Obama rett før undertegningen av atomavtalen med Iran, hadde Obama ikke noe problem med å erkjenne deres fiendtlighet mot Israel. Men mente at også den iranske ledelsen var rasjonelle aktører. De ville ikke foreta seg noe som satte deres eget regime på spill.

Virkelig? sa Goldberg. Har du ikke hørt om da Hitler brukte dyrebar jernebanekapasitet til å sende jøder til gasskamrene fremfor å flytte tropper?

Nei, Obama var ikke klar over det. Dvs. han var så stolt at han aldri kunne innrømme at det var noe han ikke visste eller forsto.

Denne X-faktor fantes hos Saddam som brukte gass mot kurderne i Halabja, og den finnes i høy grad hos Assad. Den er intet enkelt fenomen: Den som begår slike handlinger i dagens verden, forkynner dem ikke, han benekter dem.

Det står en armada av mennesker klare i Vesten til å så tvil om sannheten i historiene, og de fleste av dem finnes på venstresiden. Det finnes mange måter å avmektiggjøre overgrepene på og sy dem inn i parenteser hvor de bare blir svake historiske ekko som dør hen.

Trump blottla sin egen ambivalens overfor de oppgaver han står overfor.

Looking around our very troubled world, Americans have no illusions. We cannot purge the world of evil or act everywhere there is tyranny.

No amount of American blood or treasure can produce lasting peace and security in the Middle East. It’s a troubled place. We will try to make it better, but it is a troubled place.

Her sier Trump at Midtøstens problemer er overmenneskelige. Men USA vil forsøke. Han retter en advarsel til Iran og Russland:

I ask: What kind of a nation wants to be associated with the mass murder of innocent men, women and children? The nations of the world can be judged by the friends they keep.

No nation can succeed in the long run by promoting rogue states, brutal tyrants and murderous dictators. In 2013, President Putin and his government promised the world that they would guarantee the elimination of Syria’s chemical weapons. Assad’s recent attack and today’s response are the direct result of Russia’s failure to keep that promise.

Russia must decide if it will continue down this dark path or if it will join with civilized nations as a force for stability and peace. Hopefully, someday we’ll get along with Russia and maybe even Iran, but maybe not.

Her stiller Trump et spørsmål til seg selv. For hva hvis Putin og Iran fortsetter ned den «dark path», hvem skal stoppe dem?

Det er nettopp det ansvaret de som bærer sivilisasjonen har, og som gjør det til en byrde som krever offer. Vestlige mennesker er ikke vant til å ofre i fredstid, og amerikanerne er trett av krigene langt borte.

Den danske forfatter Carsten Jensen sa under Bosnia-krigen at hvis demokratiene ikke klarte å forsvare sivile mot beleiring og udiskriminert bombing som om vi hadde vendt tilbake til middelalderen, så ville verden bli redusert til kampen om vellinga i grisetroa. De med de største trynene vinner.

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.