Sakset/Fra hofta

Klassekampen har i dag et stort oppslag om Document.no som ikke er den negative vinklingen vi er vant til. At Halvor Fosli er kommet inn på forlagssiden, og at det er mulighet for investorer, får en forholdsvis fair dekning.

Fosli er avbildet på reisefot på Oslo S: På vei til Document.no.  Det er ikke så lenge siden et slikt oppslag ville vært utenkelig. Her skriver Jonas Brække (44), nyansatt i KK som kommer fra Dagsavisen, at Document.no kan bli det organ for høyresiden som mange savner. Bare det å erkjenne at Norge savner et konservativt organ, har vært vanskelig å innrømme. Men med de store endringene som skjer i andre land, ikke minst Danmark, synes det å gå opp for flere at vi trenger  et bredere meningsspekter. Bjørn Stærk tok hull på dette i Aftenposten da han sa at Document.no gikk mot strømmen og var en stemme som fortjente å bli hørt.

Stærk fortsetter langs samme spor i Klassekampen når det obligatoriske spørsmål kommer om «dette» – anbefaling av Document.no – ikke er å understøtte r-ordet.

– Jeg synes det blir en feil holdning å være så opptatt av hvem som legitimerer hva. For det første er de som jobber i redaksjonen til Document.no verken rasister eller islamhatere. For det andre bør ikke angsten for å slippe til feil personer være det drivende prinsippet i norske medier. Det som er viktig, er at vi har et klima for samfunnsdebatt hvor alle meninger er godt dekket.

Her har en demning blitt brutt. Holdningen om at meninger kan måles og forutsies i sine konsekvenser er en etterlevning fra ML-tiden, og den er drepende for debatten i en virkelighet som , for å låne Foslis ord, «blir stadig mer ekstrem». Når virkeligheten blir ekstrem må språket få lov å gjenspeile det, ellers vil kulturarbeiderne bli kommissærer eller emissærer. Debatt er levende ord, ikke skjematenkning.

Yayha Hassan var med å skape en slik erkjennelse i Danmark. Han utkommer på norsk i april.

Edvard Hoem har en kommentar i samme Klassekampen som gjerne kunne stått i Document.no. Den viser hvordan det tradisjonelle venstre lekker i alle ender. Nå tør man vise det, og det er en viktig begynnelse. Mye godt kan komme ut av det.

Hoem har vært i Barcelona.

Det han ser får han til å stille samme spørsmål som Flemming Rose:

Kva slag grunnlag skal vi leve saman på? Også i Barcelona er innslaget av framande nasjonalitetar påfallande sjølv om mange invandrarar har reist heim på grunn av den økonomiske krisa. Anten det er Spania eller Norge, eg er overtydd om at resultatet blir best dersom dei nye landsmennene får ein sjanse til å lære språket og skikken der dei no er. Overalt i Europa ser ein tendensar til gettoisering og segregasjon der ein hadde tenkt at det multikulturelle livet skulle ta over for den nasjonale identiteten.

Den alternative vegen, som har synt seg langt meir gangbar, er at dei nykomne blir med i fellesskapet der dei er komne og blir innforståtte med det som er vår arv, samtidig som vi må respektera at dei aktar sine eigne tradisjonar.

Hoem vender seg til Bjørnstjerne Bjørnson som han har «levd med» i ni år. Bjørnson var europeer.

Men det er heilt sikkert at han meinte at Norge ville ha vore fattigare utan innvandringa av tyske gesellar og kjøpmenn med dansk og tysk opphav. Nasjonalitet inneheldt for Bjørnson ikkje eit fnugg av etnisitet. Du var citoyen a partir entière, fullverdig landsmann, same kva slags blod du hadde i årene, når du hadde fått borgarskap og utførte dine plikter, slik at du kunne få del i dei rettane borgerskapet innebar.

Hoem er opptatt av katalanerne, – han skriver fra yndlingscafeen i Barcelona. De er fylt av selvstendighetstrang og teller på knappene om de skal løsrive seg. Hoem vil ikke mene noe om det før han vender blikket mot «det andre», den utviklingen som hverken nordmenn eller katalanere ser ut til å ha kontroll over:

Men det slår meg at utviklinga går veldig fort, både i Norge og Katalonia. Vil denne migrasjonsbølgja føre til nye modellar for samliv, eller til religiøse og etniske konfliktar? Ein ny generasjon av europearar vil, vonar eg, legge bak seg alle former for sjåvinisme, men også dei vil først og fremst møtast i den europeiske arven, som vi på godt og vondt er saman om.

Det er mulig det er Barcelona som gir Hoems tanker flukt under vingene. Det er i så fall et godt «møte», et vi bare kan slutte oss til. Her er realisme og håp.