Sakset/Fra hofta

Nyutnevnte pave Frans har for vane å holde gudstjeneste nesten hver morgen i Domus Sanctae Marthae, bygningen hvor han bor i Vatikanet. I den forbindelse holder han en kort og spontan preken som alltid gjengis – om enn ikke i sin ordrette helhet, men i en redigert form uten de språklige imperfeksjoner paven til forskjell fra sin forgjenger måtte begå – av Radio Vatikanet og avisen Osservatore Romano. Den offentliggjøres deretter elektronisk av en italiensk nettside.

Disse preknene forener språklig enkelhet, teologisk dybde og samtidig relevans, og er med det førsteklasses eksempler på kristen kultur, også for den som måtte tvile sterkt på transsubstansiasjon, apostolisk suksesjon og Marias permanente jomfruelighet. Her er gjengivelsen av den han holdt 22. mai 2013:

Evangeliet denne onsdagen (Markus 9, 38-40) taler om Jesu disipler som hindrer en person utenfor gruppen deres i å gjøre godt. De klager og sier at hvis han ikke er en av oss, kan han ikke gjøre godt. Hvis han ikke er på parti med oss, kan han ikke gjøre godt. Men Jesus taler dem til rette. Ikke hindre ham, sier han. La ham gjøre godt. Disiplene var en smule intolerante, fanget av tanken på å ha sannheten i sin besittelse, overbevist om at de som ikke har funnet sannheten, ikke kan gjøre godt. Dette var galt, og Jesus utvidet deres horisont. Grunnen til at vi alle har muligheten til å gjøre godt, er å finne i skapelsen.

Herren har skapt oss i sitt bilde, og vi ligner ham. Vi er bilder av Herren. Han gjør godt, og vi har alle dette budet i våre hjerter: Gjør godt, og ikke gjør ondt. Alle. Men Deres hellighet, innvender noen, han er jo ikke katolikk, da kan han ikke gjøre godt. Joda, det kan han. Det må han. Han ikke bare kan, han må. For han har dette budet i seg. Men han er ikke kristen, da kan han ikke gjøre godt. Joda, det kan han. Det må han. Denne lukketheten som hindrer en i å tenke at noen – alle – kan gjøre godt utenfor muren, leder til strid, og til å drepe i Guds navn, slik det er skjedd gjennom historien. Vi kan ikke drepe i Guds navn. Det er en styggedom.

Herren har forløst oss alle – alle – med Kristi blod: alle, ikke bare katolikkene. Alle. Også ateistene? Også ateistene. Alle. Og dette blodet gjør oss til Guds barn av samme klasse. Vi er skapt i Guds bilde og forløst med Kristi blod. Og vi har alle plikt til å gjøre godt. Og dette budet om at alle må gjøre godt, tror jeg er den rette vei til fred. Hvis hver og en av oss gjør sin part, hvis vi gjør godt mot andre, så møtes vi på den måten, ved å gjøre godt. Og på den måten skaper vi langsomt den kulturen for møte mellom personer som vi så sårt trenger. Det gjør godt å møtes. Men jeg tror ikke, Deres hellighet, jeg er ateist. Javel, men gjør godt. Så møtes vi der.

Det å gjøre godt er ikke et spørsmål om tro, det er en plikt, det er et identitetspapir som Vårherre har gitt oss alle, for han har skapt oss i sitt bilde. Og han gjør godt hele tiden. Dagen i dag er til minne om St. Rita, helgenen for det umulige, og dette virker umulig for oss. Vi ber henne om denne nåden, denne nåden at alle, alle, alle gjør godt, og at vi møtes i denne anstrengelsen. Den er et skapende arbeid som minner om Faderens skapelse. En familiedugnad, for vi er alle Guds barn. Alle. Alle. Og Gud elsker oss, alle. Måtte St. Rita skjenke oss denne nåden, som nesten virker umulig. Det bli slik.