Nytt

Den danske sosiologen Gøsta Esping-Andersen er av Forskningsrådet blitt bedt om å evaluere det samfunnsvitenskapelige forskningsprogrammet Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM), som er det største i sitt slag i Norge og går over ti år med offentlig finansiering.

Til Morgenbladet forteller han om det han har sett, og ordvalget er usedvanlig sterk kost:

– Forskningen er ikke nok knyttet til den internasjonale vitenskapelige debatten, og for få artikler blir publisert i internasjonalt anerkjente tidsskrifter. Det er få genuint komparative studier, tematikken er ofte særnorsk. Norsk samfunnsforskning, med unntak for økonomene, er forholdsvis isolert og provinsiell, sier Esping-Andersen.

For å gjøre forskningen mer relevant både fra et politisk og et akademisk synspunkt, mener Esping-Andersen at den må være mer analytisk. På spørsmål fra avisen om det ikke er en motsetning her, svarer han avkreftende.

Ikke desto mindre sier Frischsenterets direktør Oddbjørn Raaum at det finnes en «trade-off mellom akademisk kvalitet og politikkrelevans». Det lyder litt merkelig. Som om man kan oppnå høyere akademisk standard i en politisk vitenskap ved å være mindre politisk relevant, eller som om man kan oppnå større politisk relevans ved å senke de akademiske kvalitetskravene.

Den verst tenkelige forklaringen på det er at forskningsresultater oppleves som mer relevante når de svarer til en ønsket konklusjon eller dreier seg om en tematikk man har som kjepphest, hva enten det skyldes politikken eller akademia. Det «relevante» er i så fall det man allerede tenker, og ikke den ekle virkeligheten.

 

– Isolert, snever, uanalytisk