Den minst adekvate, men enkleste metoden å bli kvitt et problem på, er å benekte problemets eksistens. Problemet gjøres om til innbilning. Det er heller ikke uvanlig å møte problemer med mer eller mindre gode bortforklaringer. I politikkens språk kalles responderingen for unnfallenhet.

Unnvikende tilnærminger har det til felles at problemet ikke blir borte, tvert imot, sjansen er stor for at problemet utarter. Vi har sterke empiriske bevis på området, det er nok å nevne den stakkars Chamberlain. I vår tid har unnfallenhet utviklet seg til en sammensatt akademisk benektelsesvitenskap. Benektelsens tematikk handler om å fortrenge og bortforklare islams voldelige føringer.

Et navn på den nye vitenskapen har ikke utkrystallisert seg, men Per Fugelli er en ledende talsmann, og inntil videre kan man for enkelthetsskyld kalle vitenskapen for Fugelli-hypotesen. Et utredet og sentralt tema i hypotesen er påstanden om at alle føler seg skremt og trengt opp i et hjørne av terroristene. Hverdagen føles ødelagt, nervene er på høykant og terrorangst virker inn på nattesøvn og arbeidsevne. Analysen peker på et samfunnsproblem.

Og hypotesen har en terapeutisk løsning på problemet: Tenk positivt! Tenk på terror som noe som rammer andre, men ikke deg! Dernest anbefales det å tenke på terror som et ubetydelig problem. Og dersom man rammes av negative tanker som sinne og frustrasjon, typisk rett etter et terrorangrep, kan man fjerne symptomene ved å tenke på noe verre, og her anbefales grusomhetene under andre verdenskrig, ebola og dødsfall i trafikken. Det mest fornuftige folk kan gjøre ovenfor terror er å opptre som blind, døv og dum.

Et annet tema i hypotesen er at problemet ikke kan løses. Her mangler utredningen og forklaringen, men hypotesen slår allikevel fast at problemet er kommet for å bli. Det sies heller ingenting om utsiktene for problemet, vil det avta eller øke i tiden fremover? Hypotesen er på sitt mest konsistente når skyld plasseres. Her kan alle, det vil si alle ikke-muslimer, se skyldens stygge ansikt i speilet, for i prinsippet er terroren selvforskyldt, forøvrig må man ikke generalisere.

I sin enkle, banale og politisk korrekte tilnærming, er det noe vidunderlig naivt over hypotesen. Den eier ikke snev av reell innsikt og selv når skjellsordene lirkes pent på plass mot kjetterne, fremkalles smilet. Unnfallenheten er så vitenskapelig og diagnostisk ført i pennen at hypotesen ville imponert selv berømte kjennere, som tidligere utenriksminister Halvdan Koht.

 

Man kan stille klokka etter Fugelli-hypotesen. Hver gang det skjer en større terrorhandling går det bare timer før man kan lese en prediken i lokalavisa. Den formanende stemmen har imidlertid fått et eget problem å bryne seg på, effektens varighet er borte. Tidligere kunne teksten sette ting på plass en stund, det gikk uker før neste terrorangrep, men nå rekker man ikke å lese innlegget ferdig før neste terrornyhet er på skjermen.

 

 

Per Fugelli: Derfor må vi lage en selvangivelse nå

: Fire beroligende midler etter terroren

Elin Ørjasæter: Per Fugelli har valgt feil side i verdikampen

(Fugelli gjør demokratisk innstilte mennesker med forankring i humanistiske verdier til et problem.

Han bruker, selsomt nok,  Kokkvold som eksempel på ordbruk som fører til folkemord.)