Innenriks


Når VG skal minnes Per Fugelli skjer det med fingeren og et «faen». Vi tar dem på ordet. Tåler de sin egen medisin?

Per Fugelli var et ikon for de politisk korrekte. Derfor pryder han i dag fire avisforsider. Det sier noe om nostalgisk lengsel: Moralismen er blitt det nye Norges religion.

For tilhengerne av denne religionen var han profet og vismann. For oss andre som mener at moralisme i politikken er en uting,  ble det altfor mye Fugelli. Han fikk aldri nok av seg selv, og det gjorde heller ikke mediene.

Fra å ha vært en fargeklatt ble han plagsom. Han skrev noen saker som bagatelliserte terror. De var en skamplett. Men med sin moralske patos kunne han si nesten hva som helst.

Fugelli var en slags sekularismens Knut Arild Hareide. Prester i den nye politisk korrekte kirken.

Etterhvert ble Fugelli så forutsigbar at man ikke gadd lytte til hva han hadde å si.

Det gjaldt ikke minst hans angrep på høyresiden. Her var det ikke mye forståelse å finne. En gang uttalte han til SVs valgavis at hvis han møtte Christian Tybring-Gjedde i heisen kom han til å gi ham en på tygga.

Det ble for mye av det: Salvelsesfull moralisme og hudfletting av mennesker som mente noe annet enn ham selv og hans fløy.

Når norske aviser overgår hverandre i lovprisning er det avslørende for dem selv. De hyller seg selv og sine egne idealer.

Det er noe unorsk i dette.

Og slik så pallen på Storyboard ut i går ettermiddag (De mest delte sakene i sosiale medier):

Les også

-
-
-
-