Sakset/Fra hofta

Lars Vilks risikerer livet for noen tegninger, og Lars Hedegaard risikerer livet for noe han har skrevet. Så når fire norske, sosialdemokratiske ledertyper skriver i Dagbladet om hvor mye de risikerer ved å stå offentlig frem på grunn av kritikk mot NRK-programmet Trygdekontoret, påkaller det ingen nevneverdig sympati. Som Nina Hjerpset-Østlie påpeker, er grunnen selvfølgelig at de disse fire damene risikerer så fint lite sammenliknet med mange andre som ytrer seg under fullt navn. Riktignok befinner vi oss i offerets tidsalder, men faren for litt hets i kommentarfeltet kommer rett og slett til kort mot regelrette drapsforsøk.

Det er ikke bare det ekstreme misforholdet når det gjelder hva man risikerer som gjør det pinlig å lese vitnesbyrdet fra de fire anonyme. Under overskriften «NRKs kamp mot kvinner i media», påstår de at statskanalen nå har tatt «kampen mot kvinner i media til nye høyder». Som om det er en pågående strategisk krigføring som finner sted. Problemet er bare et par små detaljer. I følge NRKs årsberetning for 2014 er nesten halvparten av de ansatte i NRK kvinner (45 %). Av journalistene her er 44% kvinner, en liten økning fra 2013. Påstanden deres virker ikke troverdig i det hele tatt.

I Trygdekontorets porno-parodi blir kvinnen tent av at mannen snakker uanstendig til henne, og oppfordrer ham til det. Grisepraten består imidlertid av en rekke politisk ukorrekte påstander – som at det finnes biologiske kjønnsforskjeller. Thomas Seltzer tilhører det gode selskap, men han har brutt et tabu. Fordi Seltzer bruker kommersielle pornoskuespillere til å drive gjøn med den progressive feminismen, i selveste NRK, er det plutselig blitt en fare for at reaksjonære holdninger får innpass i varmestua til de anstendige. Her sitter man og ler av noe man ikke engang skal humre av.

(I studio sitter forresten både Per Fugelli og Anine Kierulf og forsvarer Dan Park for åpen skjerm. Hvor er det blitt av dere, Antirasistisk senter?)

Troverdigheten halter andre steder også. De anonyme Dagbladet-skribentene skyver «ekstreme nettroll» foran seg, men det er nok ikke dem som er det egentlige problemet. Rennesteinsretorikk fra kommentarfeltene er beklagelig, men ingen virkelig trussel, omtrent like forutsigbart som Per Fugellis pekefingermoralisme og FrP-hat. Kjepphester og evinnelige gjentakelser har som kjent en egen evne til å la seg ignorere uten videre.

Anonymiteten blir derimot viktig av en annen grunn. Denne gang tråkker de fire kvinnene ukjent mark. De bedriver kulturkamp mot en av sine egne og skriver i uvisshet om hvordan synspunktene deres vil bli mottatt. De vet ikke om det kommer anerkjennende nikk og overveldende skryt fra Twitter-intelligentsiaen, fra kollegaer og politiske sympatisører, eller negative reaksjoner.

Det er uutholdelig. Selvsagt må de være anonyme. Velkommen til demokratiet.