Kommentar

Sex-overgrepene i Köln og under We are Sthlm.-festivalen handler om noe langt mer enn enkeltstående tilfeller. De bærer bud om en ny tid for kvinner i Europa. De som har satt ord på dette store skiftet, er Henryk Broder og Mikael Jalving. Det er menn som bryr seg om frie kvinner. En innskrenkning av kvinners bevegelsesfrihet bærer bud om en fundamental endring av frihetens vilkår.

Friheten er konkret. Bevegelsesfriheten er den mest konkrete. Hvis man stadig må tenke på hvor man går og hvordan man er kledt, vil det påvirke hele ens væremåte.

Angepet på friheten rammer kvinnene. Liberalere og venstreorienterte har ikke forstått hvor alvorlig det er. De har forsvart hijaben. De har ikke villet forstå at det begynner med hijab i den ene enden og angrep på vestlige kvinner i den andre. Det er en sammenheng mellom de to. En symmetri.

Men våre medier og politikere vil ikke se denne sammenhengen. Først ved bitter erfaring må vi erkjenne den. Smertelig. Selv da er det mange kvinner som ikke vil forstå.

Hvis man ser på den betydning kvinnekampen har hatt de siste 40 år, er bevisstheten om angrepet på kvinners frihet svært lav. Det har stort sett vært menn som har kjempet mot angrepet på kvinners bevegelsesfrihet og deres rett til å kle seg som de vil. Kvinner har fortsatt å kle seg à la mode, men vil ikke innrømme at det som begynner som overgrep under festligheter, bare er en forsmak på det som kommer.

Vil de feminiserte mennene som styrer samfunnet forsvare kvinnenes frihet? Vil de ta kampen opp? For mange vil det være fristende å sørge for sine egne kvinner, som ikke går på offentlige plasser hvor de risikerer å treffe tilfeldige menn, og heller la de andre ta støyten.

Men angrepet på kvinners frihet, som begynner nedenfra, vil påvirke hele samfunnsklimaet.

Noen ikke-muslimske menn vil også la seg friste av muligheten til igjen å kunne være menn som setter kvinner på plass. Det finnes både en urgammel rivalisering mellom kjønnene og et ønske om hevn for kvinnefrigjøringen.

I Norge fikk vi et varsel om at angrepet på kvinners frihet er kommet lenger enn tafsing, da flere aktører uttrykte forståelse for barnebruder.

Man skulle ikke tro det var mulig: 11-åringer som kommer i følge med sin 23-årige mann. 18-åringer med to barn. Brudd på våre mest fundamentale verdier: beskyttelsen av barns og kvinners frihet. Selv disse verdiene klarer de å relativisere og pulverisere.

Det krever en aktiv handling å begrunne et slikt brudd, som både er en forbrytelse mot jentene og en forbrytelse mot norsk lov og vår rettsbevissthet.

De har stått frem på rekke og rad: Redd Barna, Vårt Land og den allstedsnærværende legen Per Fugelli. Hvis Fugelli ikke hadde tilhørt det politisk korrekte segmentet som baner veien for islamiseringen av Norge, hadde han vært henvist til leserbrevspalten for lengst. Hans presisjonsnivå er så lavt at han diskvalifiserer seg selv.

Fugelli er Fugelli. Han klarer ikke annet. Men dét gjør Dagbladet, som i to kronikker viser at de til fulle fortjener å bli omtalt posthumt, som en avis som allerede er død.

Den første kronikken Fugelli skrev som aldri burde fått komme på trykk, var Redaktører i Brand, som var en kommentar til massakren på Charlie Hebdo-redaksjonen. En uke etter terrorangrepet skrev Fugelli om Je suis
Charlie-folket:

 

Redaktørene skal vise at de har mot i brystet. De trer fram som hvite riddere, nesten korsfarere. Aner vi også hevnlyst? De roper også med Brand: Intet eller alt! «Her er det ingen kompromissenes gråsone. Vi har ingenting å gi» skriver den ellers kloke Harald Stanghelle. Retorikken minner om George W. Bush i dagene etter 11. september. Nå er det dem eller oss, mørketid eller opplysningstid – enten er du med oss, eller så er du mot oss. Når den modige Jonas Gahr Støre antyder at offensiv blasfemi ikke er å anbefale, blir han kalt svak og feig og verre enn alt: han går fiendens ærend. Per Edgar Kokkvold, hærfører for den frie presse, med uinnskrenket rett til å krenke, får krigshelten Gunnar Sønstebys minnepris. (…)

Er også absolutt ytringsfrihet en form for fanatisme, som når «det hellige» blir krenket og går over til raseri, ytringsraseri?

Ytringsraseri? Det var et nytt ord. Fugelli tar en problemstilling – drap på det frie ord – og vrir det til det motsatte: Det var de drepte som angrep. Det er dét han virkelig sier.

Ett år senere, 23. januar, har han en ny kronikk i Dagbladet: «Verdisjekk» av muslimer? med undertittelen: Jeg får en truende følelse av klaustrofobi i det norske demokratiet.

Hvis noen på høyresiden hadde skrevet en slik setning, ville vedkommende blitt hengt ut som ekstremist. Igjen er det Fugellis kontekst som er interessant. Han sier dette på vegne av norske muslimer som avkreves verdisjekk. Holder de mål? Er de norske nok?

Det er bare ett krav som gjelder i kongeriket, sier Fugelli: Det er å respektere landets lover. Alt annet er tillatt. Fugelli beveger seg fra Bibelens skapelsesberetning og over til islam. Det er to forskjellige arenaer, men han later som de er jevnbyrdige:

Det skal være tillatt i vårt demokrati å mene at kvinner er skapt av et ribben og er under mannen, at homofili er skam og synd, at vestlig livsform er som å vandre i ørkenen. Vi skal til og med tåle at noen kaster vantro på demokratiet som styreform. I sin ytterste form betyr demokrati at mennesker må få kjempe som løver – med ord – for å bytte ut demokrati med diktatur og Norges Lover med sharia.

Her burde varsellampene ha lyst rødt i redaksjonen, for de som mener at homofili er skam, mener også noe mer. De vil gjerne straffe de homofile, og dét vet vi skjer på brutalt vis i muslimske land. Vi vet også at muslimer i Europa ikke har skrupler med å trakassere og forfølge homofile i våre gater. Det er bemerkelsesverdig at Fugelli bruker allegorien «løver», for det er nettopp slik jihadistene omtaler seg selv.

Fugellis kronikk er en dårlig forkledt apologi for sharia og dens straffemetoder. Dét er det stikk motsatte av å forsvare Norges lover.

Det vet Fugelli, eller har han gått så opp i rollen som ikonoklast at han ikke lenger sanser hva han skriver og sier?

Klimaks kom da NRKs reporter Kristine Næss Larsen ba ham kommentere de innhentede tallene som viste at det var kommet 61 barnebruder til Norge i fjor. Fugelli leverte: Han forsto dét også. Vi skulle ikke sette oss på vår høye hest.

Per Fugelli om barneekteskapene: Vi må prøve å forstå
Minst 61 mindreårige var gift da de kom til Norge som asylsøkere i fjor. Den yngste jenta var 11 år. – De som følger denne skikken er ikke forkastelige eller moralsk primitive, sier professor Per Fugelli.

Fugelli var den første. Så fulgte flere, deriblant Redd Barna og Vårt Land.

Hvor var barneombudet; ville ikke dét vært en mer naturlig instans å spørre enn en løs kanon som Fugelli? Hvis det da ikke var nettopp denne ballen man ønsket skulle settes i bevegelse.

Det er ikke morsomt lenger. Det er ingen artig debatt.

Fugellis ord om at alt som kreves, er å anerkjenne Norges Lover, avsløres som humbug. Det disse apologetene går inn for, er ikke et lovbrudd i vanlig forstand, men en aktiv endring av norsk rettsoppfatning.

Hvordan skal mødre og fedre forsvare barna sine, og spesielt jenters frihet, når denne ideologien får bre seg?

Den møter nesten ingen motstand, i hvert fall ikke i nærheten av den motstand den fortjener.

Det er en skam!

Fugelli kanin

Tegning: Per Fugelli tegnet av Thomas Knarvik