Sakset/Fra hofta

Sigmund Freud gjorde hysteri til et symbol på undertrykt seksualitet i den borgerlige tidsalder. Vi lever offisielt i en frigjort tidsalder, men er summen av nevroser konstant? Den politiske korrekthet ser ut til å romme et reservoar av hysteri som flammer opp hver gang noen trår den på tærne.

Det kan være de rene bagateller, ting man skulle forsverge ville vekke sterke reaksjoner.

krarup.marie

foto: Steen

Medlem av Folketinget, Marie Krarup, sitter i forsvarskomiteen for Dansk Folkeparti. Sammen med de andre i komiteen var hun på besøk på New Zealand. Hun skriver en blogg i Berlingske og der gjenganv hun sine inntrykk fra turen.

I likhet med mange andre land har New Zealand hatt en urbefolkning, maoriene, som ikke alltid har fått like god behandling. I tillegg kommer at urbefolkningenes kulturer vanskelig har tålt møtet med den moderne verden. Mange har sett filmen The Warriors.

Men nå vil også New Zealand gjøre det godt igjen, man har opphøyet maorienes kultur til likeberettiget, og del av landets majoritetskultur. Det gir seg underlige utslag: sjøoffiserer uten maoribakgrunn står og tar imot en utenlandsk delegasjon på maori, og når det skal hilses skjer det ved at man gnir nesene mot hverandre.

Marie Krarup reagerte. Hun fant det selsomt, underlig. Som om nasjonen oppgir sin verdighet. Man kan ikke leke kultur.

Det skrev hun en tekst om. Den er helt ok. Men lest med politisk korrekte briller var den forferdelig. Den tråkket på maorienes kultur. Krarup våget å nevne ordet sivilisert. Da gikk alarmen. Danmarks handelsminister som er fra SF, har sendt beklagelsesbrev til sine kollega. Selv Dansk Folkeparti ved Søren Espersen har beklaget, og sagt at dette går ut over Danmarks omdømme i utlandet.

Bare én har ikke beklaget, forfatteren selv. Fortryder, heter det på dansk. Men det vil ikke Krarup. Hun sier det ikke er noe å beklage. Hun kan strekke seg til å si at hun er «ked af det», men det kan også bety at hun er lei for overreaksjonene, for hele spetakkelet.

Kjernen er at man ikke kan reagere ut fra sin egen kultur, man kan ikke bruke den som referanseramme og målestokk. Man skal være ydmyk og underkastende. Man skal vise lipservice overfor «falske guder». Krarup vil ikke det. Hun mener man skal være autentisk. Ellers er man selvutslettende, som individ og nasjon. Det nekter Krarup og det var nok dette som utløste reaksjonen. Krarup pirket borti det mest sensitive i vår kultur: selvutslettelsen, relativisering av selv’et. Hvordan kan man skape et relativt selv, eller relativt oss? Dette er tidens store prosjekt, og det havarerer på menneskenes identitet.