Feature

I de senere årene har innvandringen til Norge fra Europa økt voldsomt, og som en følge av dette er det blitt stadig vanligere å betone at andelen afrikanere og asiater er synkende. For den som ikke er oppmerksom på at den totale innvandringen er i voldsom økning, er det således lett å trekke den halvt underbevisste feilslutning at det totale antallet som kommer fra Afrika og Asia er for nedadgående.

Om man henter ut oversikten over innvandringen til Norge etter statsborgerskap fra tabell 05476 i statistikkbanken hos SSB, vil man ved å summere tallene for de enkelte verdensdeler finne at det totale antall innvandrere til Norge fra Afrika og Asia har ligget nokså stabilt på noe over ti tusen pr. år de siste fire årene, dvs. i tidsrommet 2007-2010, mens det i tiden 2003-2006 var nokså stabilt på litt under ti tusen. Kanskje man ved nærmere granskning kan snakke om en svakt økende trend gjennom hele tidsrommet.

Med unntak av en knekk i 2009, har det tilsvarende antallet fra Europa vist en voldsom stigning, mens tallene for resten av verden — altså hele det amerikanske kontinent samt Oceania — til sammenligning er neglisjerbare.

Nå har vi riktignok ikke tallene for innvandring etter statsborgerskap for 2011 ennå, men gitt at nettoinnvandringen totalt var på 47.900 hvorav antall europeere var 34.700, kan vi ved å gjøre den ikke altfor urimelige antagelse at innvandringen fra Amerika og Oceania er lik gjennomsnittet for de siste fem år, regne oss frem til at antall nyankomne fra Afrika og Asia også er omtrent som i de siste årene. Dersom tallene for Oceania har fortsatt å gå ned, kan vi derimot slutte at den svakt økende trenden for Afrika og Asia også har fortsatt inn i 2011.

Om vi går litt mer detaljert til verks og skiller tallene for Afrika og Asia, får vi for Afrikas vedkommende øye på en jevnt oppadgående trend gjennom nesten hele perioden vi har tall for:

For Asia er bildet noe annerledes. Trenden er oppadgående frem til 2008, for siden å gå noe ned:

Når man så spør seg hva virkningen av innvandringen blir på det norske samfunnet, gir altså de observerte tallene grunn til å forvente fortsatt segregasjon og mulig ghettoisering av særlig hovedstaden — trolig også til dels Akershus og Drammen (det vil bli lettere å si noe om når det foreligger nye tall for innenlandsk flytting).

Hva angår det store antallet europeere, vil fordelen av deres arbeidsinnsats også ha sin kostnad, og det blant annet i form av større befolkningstetthet med de ulemper det innebærer, en viss økning i kriminaliteten og trygdesvindelen, samt ytterligere marginalisering av de nordmenn som er permanent utenfor arbeidsmarkedet.

Man kan altså øyne en slags todeling av den europeiske befolkningen, hvor en mobil og ressurssterk del reiser dit hvor mulighetene finnes, mens en ressurssvak og mer stedbunden del skyves til side. Med krisetidene er det stadig flere som tar til orde for at dette siste bør bli historie f.eks. i England.

Hva med Norge?