Krisen i Europa vil føre til en sobering up, til at europeerne blir edrue. Hvis da ikke tillitskløften mellom styrende og styrte fører til uventede og uønskede resultater.

La det ikke herske noen tvil om at den økonomiske krisen er noe langt mer enn en vanlig krise: det er resultat av goder vi har bevilget oss selv som det ikke er dekning for lenger.

Den sprer seg nedenfra og opp. Vanlige mennesker på kontinentet har måttet legge om forbruket, det er verre med toppen: der merkes konsekvensene sist.

Wake up call

Hva skal til for at eliten våkner? Ofte må man kjenne det personlig, på livet, for at det går inn.

You don’t get it, do you? sier man i amerikansk film. Europeiske ledere don’t get it.

Hvis retorikk er noe å gå etter, så har ikke politikerne forstått noen ting. Det eneste man greier, hvis man skal adressere problemene, er å skremme med tredveårene.

Men dette er ikke politikk, det er skremsler.

Skremsler virker ikke hvis de ikke er forankret i virkeligheten. Det er ingen fascisme som truer Europa. Trusselen om fascisme har derfor ingen virkning. Bortsett fra at den skremmer folk fra å si sin mening, og dermed undergraver den demokratiske prosessen. En stakket stund.

Problemet er dermed de som skremmer med fascismen. Ikke fascismen.

Let’s get real

Det er forskjell på illusjoner og realiteter. Eliten, herunder mediene, ønsker å fortsette en politikk basert på illusjoner. Selv om det kniper. Derfor tyr de til skremsler.

Folk flest må forholde seg til realiteter. En politikk basert på realiteter ser helt annerledes ut. Den må ta utgangspunkt i hvor skoen trykker: har vi råd til velferden? For mange land, de aller fleste, er svaret nei. Man må begynne å kutte. Man må ikke bare kutte. Man må legge om.

I Norge er 20 % av arbeidsstokken sysselsatt i helse og omsorg. Og eldrebølgen har ikke en gang begynt. Hvordan skal det løses?

Retorikk

Første bud er et sannferdig språk.

Den politiske samtalen er begrenset til en indre krets, og fører sitt eget språk.

Det er ikke merkelig at offentlige lover og bestemmelser er formulert på en måte som gjør dem uforståelige når politikere og journalister fører et språk som skal hindre at virkeligheten bryter inn. Årsak og virkning.

Har journalister aldri tenkt på det? Hvis lover og bestemmelser var forståelige måtte de som lager lovene nærme seg de lovene er ment for: hensikter ville bli tydeligere. Det omstendelige språket er ikke en tilfeldighet.

Men i kriser brenner daukjøttet bort. Folk har mindre tålmodighet med tomprat og svada. Det vil bli tydeligere hvem som er hva.

Thorbjørn Jagland og Aftenposten har skrevet om at Grunnloven må endres slik at minoritetene kan bedre beskyttes mot «grums» i folket. Man vet ikke hva folk kan finne på. Slik sies rett ut. Hvis folk hadde forstått hvilken mistillit og fornærmelse dette er, ville de reagert med sinne. En dag vil det gå opp for dem.

Det vil bli tydeligere at samfunnet ikke har råd til gratispassasjerer. Man vil prioritere. Utlendinger vil bli sendt hjem. Kriminelle og papirløse først. Senere folk som aldri har vist arbeidsevne.

Det er samfunnets selvregulering.

Mediene kan selvsagt rope opp om innstramming, høyrepopulisme osv, slik Klassekampen tirsdag gjør om Nederland, der vurderes det å ta statsborgerskapet fra kriminelle med utenlandsk bakgrunn. Man kan velge å drive skremselspolitikk og henge ut nederlenderne. Det holder bare en stund. Før eller senere vil virkeligheten tvinge frem prioriteringer.

Klassekampen vil kanskje gå inn for et samfunn der man prioriterer kriminelle utlendinger og kalle det likebehandling. Avisen er ikke alene.

For det første vil samfunnet svare med å si at disse menneskene skiller seg ut, de er mindre lovlydige enn flertallet. Derfor har de ikke gjort seg fortjent til statsborgerskapet. Fete fraser vil ikke virke. Prosjekter som Klassekampen vil selv bare overleve så lenge det er en rik stat som holder dem i live. Folk vil oppdage at de faktisk kan «stemme», med føttene, hver eneste dag.

Nøden vil igjen lære nøgen kvinne å spinne.