Sakset/Fra hofta

Så var det på`n igjen: enda en gang har velmenende – og antagelig etter egen oppfatning varmt inkluderende – personer markert seg med et utspill man skal være rimelig bortreist for ikke å forutse resultatet av.

Da elever i femteklasse ved Øren barneskole i Drammen møtte opp til den juleavslutningen de var invitert til, fikk de beskjed om å ta av seg nisseluene de hadde pyntet seg med. Juleavslutningen var nemlig blitt omdøpt til «vintermarkering» og de vanlige julesangene droppet til fordel for «Tenke sjæl» av Trond-Viggo Torgersen. Merkelig nok avviser rektor Tove Fredriksen at skolen toner ned norske juletradisjoner – altså til tross for beskjeden om å fjerne nisseluene og fraværet av julesanger på det hun ellers beskriver som en tradisjonell juleavslutning. Hun legger til at «skolen naturligvis er nødt til å ta hensyn til alle barna på skolen og deres bakgrunn». Rektors inkluderende og hensynsfulle holdning ser så feiende flott ut på trykk at man nesten går glipp av det oppsiktsvekkende faktum at hensynet ikke omfatter skolens etnisk norske elever.

Det er imidlertid nærliggende å anta at når både rektoren og klasseforstanderen sier «hensyn til alle barna på skolen og deres bakgrunn», så mener de i realiteten «hensyn til muslimske barn på skolen og deres religion». Denne min kanskje fordomsfulle antagelse skyldes at påfunn som dette så godt som alltid er rettet mot muslimer og/eller islam; det mulig jeg har gått glipp av noe, men det er relativt sjelden man ser avisartikler om hjertegode personer som har anstrengt seg nevneverdig for å ta hensyn til buddister, animister, ateister, katolikker, kverulanter og gamle tanter. Eller at norske tradisjoner er forsøkt tonet ned av hensyn til samme. Nei, det er praktiskt talt alltid muslimer som gruppe det dreier seg om – og det helst før en eneste muslim har ytret noe som helst i den retning. Gjerne også før en eneste muslim er blitt spurt om et slikt hensyn er nødvendig, eller i det hele tatt ønskelig.

Og hvor ønskelig kan det egentlig sies å være?

Skal man dømme etter reaksjonene utspill som dette vanligvis vekker: ikke veldig. Den aktuelle rektor og klasseforstander føler kanskje et streif av varme over sin egen tolerante og inkluderende holdning, og kanskje vanker det en anerkjennende klapp på skulderen fra deres meningsfeller. Men deres utagerende hensynstagen har en pris, og den er det ikke de selv som betaler. Det er etnisk norske barn, som blir ribbet for kjente og kjære tradisjoner, og det er muslimer, som får skylden for ribbingen og får betale regningen i form av antipati fra sine ikke-muslimske omgivelser. Dette er for øvrig ikke noen fordomsfull antagelse; eksemplene er tallrike og de er å finne i ethvert europeisk land som har en muslimsk innvandrerbefolkning. Det ender alltid på samme måte: ikke-muslimer, innvandrere såvel som innfødte, blir irritert og mener seg og sitt tråkket på til fordel for muslimer, og reagerer deretter. I noen tilfeller pådrar riktignok opphavspersonene, som regel innfødte med ellevill sans for mangfold, – naturligvis minus det europeiske, er du helt teit eller? – seg publikums mishag, men i alle tilfellene reageres det også negativt mot muslimer.

Her hjemme bør det være nok å nevne den notoriske flaggsaken; i alle de årene jeg har fulgt med på nettdebatter har jeg aldri sett større og mer utbredt raseri, selv om det ikke gikk på muslimer, men på innvandrere som sådan. Kort etter viste det seg at det bare var èn innvandrerforening som var for, ingen av de andre støttet utspillet. Men skaden var allerede skjedd.

Når støvet etter debatter som dette har lagt seg, føler muslimer seg naturlig nok urettferdig behandlet og uglesett – og det er da akkurat hva de blir, i tillegg til at deres angivelige venner har hengt dem ut som en svært lite tilpasningsdyktig og ekstraordinært intolerant gruppe som ikke greier å forholde seg til den øvrige befolkningens liv og virke. Og om ikke utspill som det ved Øren skole får noen negative konsekvenser for de oppfinnsomme opphavspersonene, så får de til gjengjeld enda en anledning til å huffe seg over en galopperende islamofobi, som igjen utløser et ønske om å være enda mer inkluderende på bekostning av majoritetsbefolkningens foretrukne tradisjoner. Dermed er vi inne i en ond sirkel, hvis i alle fall et utfall er garantert: enda større mistro og misnøye mellom ikke-muslimer og muslimer.

Dette er den delen av ihuga multikulturalisters og enkelte antirasisters tankegang jeg aldri har skjønt. Jeg forstår og går ut fra at nedtoningen og tildels nedvurderingen av egen kultur er godt ment, men det er ikke til å komme fra at det sjelden faller ut slik det er tenkt. I stedet bidrar de til å øke omgivelsenes negative holdninger til nettopp den gruppen de mener å beskytte, og eksemplene på dette er nå så mange at det nærmest er umulig å overse fenomenet. Ser de ikke dette selv, og ikke minst hvordan de dermed bidrar til den skepsisen de hevder å ville bekjempe? Hva slags logikk tilsier at etnisk norske foreldre og barn skulle bli mer positive til foreldre og barn fra andre kulturer ved at skolen plukker nisseluene av forventningsfulle elever ved en juleavslutning? Og det viktigste spørsmålet av alle, men som tilsynelatende aldri blir stilt av ideologer på inkluderingstokt: finnes det noen vanlige muslimske foreldre og barn som virkelig – og med rette – opplever en nisselue og en julesang som manglende hensynstagen?

En drastisk løsning på problematikken kunne være at de mest ivrige begynte å tenke seg litt om eller tok seg bryet med å spørre sin valgte gruppe om hva de mener før de iverksetter upopulære tiltak på deres vegne. Kanskje ville de få andre svar enn de venter seg?