Sakset/Fra hofta

Mimir Kristjanssons twitter var morsom, fordi den stabler tabuene oppå hverandre: negerkukk og jødefitte og suging. Voksne synes det er morsomt å se slike ord på trykk. Nettet infantiliserer.

Hvor dypt stikker indignasjonen? Venstresiden har forbeholdt seg utskjelling til alle tider, det har vært et standardvåpen helt siden Karl Marx.

I dette tilfellet fikk nok Aftenposten og Knut Olav Åmås hakeslepp fordi de forbudte ordene opptrådte live på twitter. Hadde de sett hashtagen som viste at det var sitat fra filmen Reprise, burde de latt den fare.

Skulle man skrevet en leder burde man i det minste løpt linen ut. Tittelen var smart nok: Rød Rasisme. Men så går man av sporet.

Mest tankevekkende er det imidlertid at noen totalt mister kontakten med det anstendige når man opererer i de sosiale mediene. Ord, uttrykk og holdninger som aldri ville kommet på trykk, selvsagt heller ikke i Klassekampen, blir plutselig legitime i andre publiseringskanaler.

Det er skremmende. Og et kraftig apropos til debatten om debatten som har vært ført siden 22. juli­tragedien.

Harald Stanghelle og Hilde Haugsgjerd har levd lenge nok til å vite at utskjelling og stempling, slag under beltestedet, har vært venstresidens selvfølgelige upper cut i alle år, og de har ikke det minste dårlig samvittighet for det. Det har ingenting med twitter og sosiale medier å gjøre, tvertimot: det er på sosiale medier de møter motstand og det er de ikke vant til.

Lederen trekker inn 22/7, det er mal apropos.

Da Stanghelle deltok i Dagsnytt Atten presterte han å si at han har fulgt Kristjansson i flere år som en lovende journalist. Derfor var han nå vonbroten.

– Men du mener vel ikke at Kristjansson er rasist, spurte programleder Sverre Tom Radøy, den klassiske 68’er med alle reflekser i behold.

Nei, selvfølgelig gjorde han ikke det, forsikret Stanghelle, og misset hele poenget.

Dvs. han blottla at han og Kristjansson er på samme side: de tilhører det gode selskap som per definisjon ikke kan være rasister eller antisemitter, selv ikke når de slår om seg med tabuord.

Hvis en høyreorientert hadde smelt av samme vits ville mediene kastet seg over vedkommende og blitt hysteriske. Da hadde det ikke holdt med en beklagelse.

Dette vet nå halve Norges befolkning. De har lært at det er en lov for kong Salomo og en for Jørgen Hattemaker.

Hvis du tilhører det gode selskap har du lov til å spøke med det meste, også grove rasistvitser. Tilhører du folket eller politiske outsidere blir du øyeblikkelig arrestert for slike vitser.

Det sluttet ikke der.

Stanghelle ble ufrivillig en del av historien han forsøkte å spidde, og nå var den plutselig ikke morsom.

Stanghelle kunne fortelle at Kristjansson hadde sendt ut en twittermelding om VGs Olav Versto, da det ble kjent at han hadde druknet i havnebassenget i Farsund i sommer: «en reaksjonær kødd» omtalte Kristjansson ham som.

Det var langt grovere enn twittermeldingen om Åmås.

Men dette er ikke noe nytt. Den leninistisk-stalinistiske-maoistiske praksis har alltid visst at ord dreper. De sikter omhyggelig og beregnende, og de har syndsforlatelse på forhånd.

For ordens skyld: Utblåsningen (!) skyldtes at Åmås ga en svært negativ omtale av Kristjanssons bok om superrike. Twittermeldingen lød: «Håper @knutolavamas suger negerkuk i helvete som den jødefitta han er #reprise».