Kommentar

Det største klasseskillet i Norge er ikke økonomisk, men går mellom de som betyr noe og de som ikke betyr noe. Selvfølgelig betyr penger noe. Men det betyr mer å tilhøre meningsprodusentene: alt som har med medier, PR, informasjonsrådgivning, kunst, design, telekom og internett, mote, undervisning – alle som definerer symboler.

Den voldsomme interessen for og opphaussingen av design er nøkkelen til å vise om at man er på utsiden eller innsiden. Selv litteraturen begynner å få noe av denne funksjonen: fylle et behov for å kunne koder og stiler som skaper identitet og sier noe om hvem man er.

Et sikkert tegn på at det eksisterer en slik meningsproduserende elite er at man kjenner hverandre igjen. Det gir en egen trygghet og overlegenhet å vite at man tilhører eliten, de som betyr noe. Det betyr mer enn penger.

Kjendiseriet er en variant av denne eliten, som kan gi helt skrudde virkelighetsoppfatninger.

NTB-journalist Arnt Folgerøs kritikk av Olaf Thommessen i Aftenposten viser klasseskillet i funksjon. Folgerø stilte spørsmål ved om Thommessen er en seriøs politiker. Han mente å kunne påvise at Thommessen ikke er den idealisten han utgir seg for, men ofte havner i krangler med naboer og lanserer forslag som passer bra med egne interesser. Det var skarp, men legitim kritikk. All informasjon er offentlig tilgjengelig.

Carl Erik Grimstad svarte med et drabelig motangrep: Hvem var denne Folgerø? Burde ikke sjefen holde ham i ørene? Hvorfor dette nidskrift som kunne passe på en dovegg?

Idag føler Vendela Kirsebom Thommessen opp, og hun tråkker enda lenger over streken: Hun spør: «Hva er egentlig problemet ditt?». Thommessen viser at hun ikke er kjent med debattens grenser og regler. Det er visse ting som er tabu. At det stilles spørsmål ved motpartens tilregnelighet og sinnstilstand, ser man sjelden. Ganske enkelt fordi redaksjonen stanser dem som ikke har sunt vett og folkeskikk.

Moralen i storyen om Thommessen er: Det er lov å kritisere kjendiser hvis man selv tilhører dem som betyr noe. Da forblir det innen familien. Der er grensene annerledes. Men når en «ukjent», alminnelig journalist, attpåtil fra det kjønnsløse NTB, stiller spørsmål ved integriteten til et av de pene menneskene, kommer svøpen frem: Hvem tror du at du er?

Saken har også en annen side: Nå begynner resultatene av Knut Olav Åmås’ debattstyring å vise seg. Åmås vil ha brudulje, og tenker ikke gjennom konsekvensene av sin linje. Gaarder-kronikken var et foreløpig lavmål. Men jødene i Norge er svake. Thommessen og hans sosiale sjikt har makt, og viser det.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også