Sakset/Fra hofta

Dagbladet er dødt, men har gjenoppstått som Aftenposten, skrev Jon Hustad i Dag og Tid forleden. Det er en morsom formulering som fortjener nærmere ettersyn.

Dagsnytt kan fortelle at forsiden på Dagbladet er at Bjørn Borg-underbukser inneholder farlige stoffer, mens VG har Stavanger-biskopen som er slått personlig konkurs. Dagbladet er dødt og har vært det lenge.

Gjenoppstandelsen som Aftenposten skyldes blant annet at mange har flyttet over:

Peter Normann Waage, Ragnar Kvam jr., Harald Stanghelle, Dag Kullerud, Vibeke Knoop Rachline… lista over tidlegare tilsette i Dagbladet som no skriv i Aftenposten, kan gjerast lengre, og alle har dei det sams at dei skriv og meiner nett det same som dei skreiv og meinte i Dagbladet.

Her kunne Hustad vært mer presis. De mener ikke helt det samme. Noe er annerledes, og det skyldes det Hustad selv kaller stanghellismen, etter redaktør Harald Stanghelle som er the real boss. Hans Erik Matre administrerer.

Stanghelle har gjort Aftenposten til en helt annen avis. Den er ikke lenger en verdikonservativ meningsavis, det har Hustad helt rett i. Mange lesere er blitt hjemløse.

Hva er avisens profil? Den er fremfor alt rund, slik Stanghelle er. Rund som en ball som kan trille hvor som helst og er vanskelig å få ram på. Stanghelle kan brukes til alt og i alle sammenhenger. Han er fast gjest i NRKs aktualitetsinnslag, enten det gjelder Orderud-saken, privatisering av statlige selskaper, Midtøsten eller innenrikspolitikk. Det er ikke den ting Stanghelle ikke kan kommentere. Og Marienlyst ringer.

Stanghelle er blitt komplementert av debattredaktør Knut Olav Åmås. Åmås og Stanghelle har begge en beskjeden form. De snakker med mild røst, men rykker frem på en måte som vitner om store ambisjoner. De vil forme debatten etter eget hode. Begge vil gjerne fremstå som åpne og tolerante, men det er en styrt toleranse. Derfor blir det noe manipulerende over debatten.

Stanghelle og Åmås tar mål av seg til å være ledende, til å forme samfunnet. De gaper høyt. De har på få år lykkes med å bli oppfattet som en kulturavis, selv om det nesten aldri forekommer at de trykker en tung artikkel. Det skal være polemikk.

Dundyne-journalistikken er den samme som i gamle dager. Man må gå tett på for å se hva som egentlig står. Aftenposten har omfavnet multikulturalismen, og linjen er politisk korrekt. Leserne serves antiamerikanisme og anti-israelisme i små daglige drypp. Dette er et svik mot Aftenpostens verdikonservatisme på sitt beste. Men går man lenger tilbake, finner man også et svik i 30-årene, slik Hustad tidligere har spissformulert det.

Aftenpostens forvandling, fra Egil Sundar til dagens avis, er samtidig historien om det moderne Norge, ville Stanghelle si. Men de ideologiske premissene forblir skjult. Dagbladets venstreliberale holdninger henger og slenger som gamle laser. Men Aftenposten har lykkes med å fremstå som passse moderne og spiselig med noen av de samme holdningene. Det er symptomatisk at det nesten ikke finnes debatt om denne forvandlingen. Det er som å diskutere luften vi puster i.

I Aftenposten er berre det nest beste godt nok.

Les også

-
-
-
-
-

Les også