Sakset/Fra hofta

To dager før stortingsvalget gjør Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle et slags rekordforsøk i selvpåført politisk blindhet ved å spørre seg om et regjeringsskifte skyldes irritert kjedsomhet hos tilfredse velgere i et land hvor det meste går bra.

Tittelen Skjebnevalget som forsvant lover i grunnen ikke så verst, for Stanghelle har rett i at velgerne ikke tror et regjeringsskifte er russisk rullett – som om det ikke fantes kompetanse hos andre enn de rødgrønne.

Men analysen er, mer eller mindre eksplisitt, likevel omtrent denne: Det går jo så bra! Hvorfor ikke holde dagens kurs med dagens mannskap? Never change a winning team, liksom.

Velgerne er nok smartere enn Stanghelle tror, for det er en uttalt og en uuttalt forutsetning for det resonnementet som ikke holder ved nærmere granskning.

La oss ta den uttalte først. Går det virkelig så bra? Nesten en million mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet, og med jevne mellomrom går noen av dem berserk på NAV eller andre steder. Befolkningen øker voldsomt på grunn av en tøylesløs innvandring som i det lange løp vil resultere i enda flere NAV-klienter. Og kriminelle. Per Anders Johansen har i løpet av uken som gikk gjort en imponerende jobb med å dokumentere kriminalitet blant asylsøkere. Det får så være at Stanghelle ikke leser SSBs statistikker, men leser han ikke sin egen avis heller?

Flere personer blir netto mottagere, og færre netto bidragsytere, ikke minst takket være det klientsamfunnet som oppstår ved at de rødgrønne kjøper stemmer mot jobber i det offentlige – en korrupt ordning som i seg selv er mer enn grunn god nok til et systemskifte. Og alt dette koster. Hadde det ikke vært for oljeinntektene, som altså neppe varer evig, ville Norge ha hatt et underskudd på statsbudsjettet på nærmere ti prosent. Står landet rustet til tiden etterpå, tatt i betraktning at man knapt lærer noe i skolene lenger?

Når det «går så bra», skyldes det dessuten at mye oljepenger går med til løpende utgifter. Skulle det liksom være noen kunst å bruke oljepenger?

Alle i Norge vet dette. Så hvor går den politiske redaktøren i Norges største avis for å få hjelp til resonnementet? Til utlandet.

Det er tankevekkende å møte utenlandske kolleger som nå er i Oslo for å rapportere hjem fra det norske valget.

Praktisk talt uten unntak er spørsmålet som stilles det samme: Hvorfor skifte regjering i et land der det meste går så bra?

Et klart og entydig svar er ikke så enkelt å gi.

Det er jo ingen grunn til å tro at nordmenn flest ønsker et systemskifte. Like liten grunn er det til å konstruere en dyp tillitskløft mellom Stoltenberg-regjeringen og velgere flest.

Er det noen som tror at de tyske journalistene kommer til å bruke Aftenpostens korrespondent (hvis noen slik finnes) som autoritet på tingenes tilstand i Tyskland før valget om et par uker?

Den uuttalte forutsetningen er at det bare er å fortsette dagens kurs. Men farvannet er ikke lenger det samme. Gårsdagens løsninger duger ikke til morgendagens problemer, i seg selv et argument for systemskifte.

Stanghelle tillegger derimot velgerne mer irrasjonelle motiver:

Snarere kan stemningen tolkes som et ønske om nye ansikter og nye ideer. En slags udefinerbar uro over et samfunn som mange tror kan gjøre det bedre enn i dag.

Med litt bedre antenner, og med noen flere medarbeidere med sans for vesentligheter i avisen som sviktet sitt samfunnsoppdrag, ville den «udefinerbare uroen» ha vært veldefinert. La oss definere den: Hele den norske samfunnsmodellen, et solidarisk velferdssamfunn med høy yrkesdeltagelse, høye skatter og høye velferdsytelser, står for fall med dagens innvandring.

Fallet er til en viss grad begynt, hvilket ser ut til å ha gått Stanghelle hus forbi. For mens han mener at «vi får det stadig bedre», så har de fleste andre oppdaget to tredjedelssamfunnet.

Når valgkampen ikke dreier seg om tidens store spørsmål, så skyldes det altså Stanghelles egen profesjon også. For da Siv Jensen i valgkampens spede begynnelse inviterte til en prinsipiell diskusjon om den norske modellen, serverte Aftenposten tøv som dette om den «kongelige norske modellen», hvor finansminister Sigbjørn Johnsen gav inntrykk av at den var en slags naturkonstant, med noe bullshit fra kronprinsen som sannhetsgaranti.

Ikke desto mindre spør velgerne seg i sitt stille sinn hvem som er best egnet til å se de uværsskyene i horisonten Stanghelle later som om han ikke ser, løse de problemene han later som om han ikke har hørt om, og drøfte de løsningene han ikke vil snakke om. De treffer sine valg uavhengig av don Haralds omertà.