Kommentar

I løpet av forrige helg og uken som gikk fikk offentligheten en ugjendrivelig demonstrasjon av at norsk innvandringspolitikk er økonomisk og sosial galimatias. Dette er det mange som har skjønt en stund, men med Finansavisens artikkelserie ble informasjonen tilrettelagt på en måte som ikke lenger etterlater noen tvil, og som gjør det umulig å si at man ikke forstod tegningen eller at denne ble risset opp av uvederheftige personer.

Like interessant som selve formidlingen av denne kunnskapen, er tausheten makten har møtt den med. Og avledningsmanøvrene. Men begynner ikke dette å bli i overkant pinlig nå? For det er jo nå tydelig for enhver at vi har å gjøre med skuespill. Folk vet. Politikerne vet. Politikerne vet at folk vet. Folk vet at politikerne vet. Politikerne vet at folk vet at de vet.

Likevel skal det altså ikke snakkes om, omtrent som sex i Victoria-tiden. Verre: Man skal late som om virkeligheten er en helt annen. Idet Arbeiderpartiets generalsekretær Raymond Johansen skuet frem mot stortingsvalget på landsmøtet, lot han i dag falle de følgende ord:

Vårt prosjekt er å sikre deg, unga dine og foreldra dine trygghet, muligheter og frihet — lik rett til velferd og arbeid for alle.

Den mest naturlige reaksjonen på noe slikt er jo bare rå latter. Fra de fleste personers munn ville det være svart humor. Velferden, arbeidet, tryggheten og mulighetene er som alle våkne nyhetslesere og samfunnsdeltagere vet blitt mer klassedelt enn noensinne, det er skjedd mens Ap har hatt makten, og masseinnvandringen er hovedårsaken. Så skal man altså sikre det som fortsatt masseinnvandring er garantert å undergrave. Man må åpenbart ha et ganske bra pokerfjes for å være partisekretær i Ap. Valget står mellom oss og fascisme. Han kunne like gjerne sagt at man blir blind av å masturbere.

Like fascinerende som forstillelsen er virkelighetsflukten: Endel fortsetter å servere halvferdige resonnementer som, hvis de blandes til en logisk usammenhengende cocktail, kan overbevise den som fortsatt ønsker å tro på myten om lønnsom innvandring. Dette krever litt øvelse, for man må i det ene øyeblikk se på saken med Ap/SV-briller, og i det neste gjennom linsene til Høyre/Civita. Sammen kan de gi illusjonen om at masseinnvandringen er politisk velbegrunnet av en bred allianse. Problemet er at man må plukke litt her og der for å få satt opp korthuset.

Et kort i denne konstruksjonen er f.eks. Aksel Hagens (SV) kommentar til Finansavisens beregninger: De bygger på forutsetninger om fremtiden som vi vet er feil. Som om han kunne se inn i den og vite at det går bedre enn forutsatt. Som om det bare var å trylle frem innvandrere som blir bedre utdannet, arbeider mer, betaler mer skatt, tar ut mindre trygd og pensjonerer seg senere. Som om foreliggende statistikk pekte i den retning Hagen antyder. Som om andre og tredje generasjon blir perfekt integrert som også Finansavisen forutsetter. Hagens eneste fikenblad er Kjell Aukrusts gamle vits om baklengs ekstrapolasjon.

Et mer subtilt argument er dette med at nordmenn også angivelig er ulønnsomme. Nordmenn går i minus, innvandrere går i minus. Like bra eller dårlig. Så hva maser du om? Som om det var et argument for fortsatt å ta imot enda flere enda mer ulønnsomme mennesker. Noen klamrer seg til påstanden om at «innvandrerne blir som nordmenn», altså velferdsavhengige, og at fenomenet velferdsavhengighet derfor er vår egen skyld. For noen er den uuttalte logiske konklusjonen at velferdsstaten bør reduseres.

Problemet er at slike resonnementer rett og slett unnlater å se på tallene som viser at innvandrere jobber mindre, betaler mindre skatt, pensjonerer seg tidligere og tar ut flere trygdeytelser.

De unnlater å ta i betraktning at mye av verdiskapningen som skyldes de nyankomne, består i å skaffe til veie infrastruktur for å takle befolkningsøkningen, hvilket ikke kommer den opprinnelige befolkningen til gode. Og de unnlater å ta innover seg at nasjonalformuen må deles på flere personer når det kommer mange nye mennesker til riket. Noen fortsetter å insistere på dette tøvet om at Norge sparer penger når folk reiser hjem når de blir gamle, idet de elegant bortser fra at retten til norske pensjonsytelser ikke blir borte fordi man forlater riket.

Argumentet om at nordmenn går i minus ble ellers greit returnert av Espen Henriksen i Dagens Næringsliv i går. Dette bygger på at staten bruker litt av sin formue. Men denne formuen ble realisert og delvis lagt til side av våre forfedre for at deres etterkommere skulle få en mer sorgløs tilværelse. Henriksen bryter således et viktig tabu når han poengterer denne lojaliteten mellom generasjonene. Men hva når etterkommerne ikke er ens egne?

SSB viser i rapporten sin at med dagens innvandringspolitikk vil de «fremtidige generasjonene» som velgerne i Norge sparer for i dag, kun i mindre grad være sine egne barn, barnebarn og barnebarns barn. I betydelig grad vil det være folk som kommer til Norge som flyktninger, asylsøkere, «familiegjenforening» eller som søker arbeid.

Har hele verden like stor moralsk rett til de oppsparte midlene? Svaret gir seg selv. Hvis du arbeider, spinker og sparer for å gi barna dine et bedre liv, så er du ikke happy hvis noen tar halvparten av pengene og gir dem til barn av innvandrere som ikke er like flittige. Hvilket er eksakt det som skjer på nasjonal skala: en permanent netto strøm av ressurser går fra majoritet til minoritet. Det bæres ikke i lengden. Særlig tatt i betraktning at de ressursene ikke nødvendigvis mottas i takknemlighet. Ei heller med dyrt og hellig løfte om å bli mer produktive. All verdens beundring for den mer produktive kulturen er heller ikke alltid å spore. Alt sammen ting man arbeider veldig hardt for ikke å innse.

Så er det noen som harselerer med Finansavisens beregninger og sier at det ikke er noe nytt. Hvilket forsåvidt er rett. Men det er som nytt er den glassklare anskueliggjøringen av det hele. Samt at fagpersoner har satt sitt profesjonelle rykte på spill for å foreta den. Man skal altså late som om det er ingenting når fagfolk blant journalister og statistikere går grundig igjennom oseaner av data og foretar beregninger, for til slutt å illustrere sine funn med at det offentlige får fire millioner i utgifter for hver ikke-vestlig innvandrer. Men det er alt annet enn ingenting. Det er et ualminnelig godt stykke formidling. Og det er skjedd i et klima hvor innflytelsesrike personer i årevis har gjort det de kunne for at slike beregninger ikke skulle være mulig.

Endelig er det dem som sier at det er stigmatiserende å fortelle folk at de er netto utgiftsposter. Og det er det også noe i. For uansett hva man finner, skal det ikke rettes noen politisk pekefinger mot enkeltpersoner. Men når det er tale om titusener av personer hvert år, i et land hvor det ikke fødes flere enn titusener i samme tidsrom, så er det ikke lenger mulig kun å se individuelt på saken. Politikken kan ikke la være å ta hensyn til ting som gjelder store grupper av mennesker. Det er derfor vi har statistikk. Statistikk er da også avledet av ordet stat. Man skal altså ikke henge ut noen for at de er netto mottagere av offentlige midler, men når det dreier seg om tusenvis av personer, går det ikke an å se bort fra hva det koster.

Om man skal dømme etter den siste ukens opptreden fra ledende rikspolitikere og de største mediene (Aftenposten, VG, NRK) skal vi nå gå inn i en valgkamp hvor dette temaet vil bli forsøkt unngått, eventuelt bagatellisert eller bombardert med oppspinn for distraksjonens skyld hvis det ikke helt kan unngås.

Det vil i så fall bli et underlig skue. For alle som deltar i denne forestillingen vet at publikum med rette anser den som teater. Med det oppstår behovet for ekstra stram regi. Det er duket for norgesrekorder i forstillelse. Men når pinligheten ligger så tykt i luften skal en ikke utelukke at det resulterer i en eller annen form for utløsning. Før Ekdal vet ordet av det, kommer Werle inn døren. For mange politikere ville nok et damoklessverd hengende over hodet virke som en langt behageligere omstendighet.