Kommentar

Alle som følger ordentlig med, har nå innsett at den innvandringsbaserte økonomiske modellen vi har hatt i Norge de siste ti årene, bygger på en fryktelig dårlig investering: Bedrifters innfridde ønske om større utvalg av potensielle arbeidstagere gir en kortsiktig økonomisk gevinst, men det permanente nærværet av de menneskene det gjelder påfører samfunnet et langsiktig økonomisk tap som er mye større.

Jo lenger det pågår, desto mer minner det hele om pyramidespill, som ikke har for vane å ende godt.

Selv om alle velinformerte har forstått det, er det mange som ser seg nødt til å late som om de ikke har forstått det. En av disse er statssekretær i Finansdepartementet Hilde Singsaas (Ap). Hun er blant dem som turnerer påpekninger av at innvandringen koster mer enn den smaker, med påstanden om at også gjennomsnittsborgeren går i minus.

Et nokså dyktig parkeringsforsøk, det må sies. Sufflørene mangler da heller ikke.

Førsteamanuensis i økonomi Espen Henriksen ved University of California, Davis, gjendrev nylig dette om «ulønnsomme nordmenn» i et innlegg i Dagens Næringsliv, hvilket fikk statssekretæren til å svare at beregningene som vedrører innvandringen er «unyanserte» – til tross for at de er de beste vi har, og til tross for at hennes eget departement med letthet kunne lage noen mer nyanserte sådanne ved behov, hjulpet av blant andre SSB, som departementet har i sin hule og klamme politiske hånd.

Blant dem som forsvarer det som ikke lenger kan forsvares, er det blitt en vane å bringe distraksjoner av nevnte type inn i debatten. Hensikten er naturligvis å slippe å innrømme at motparten har rett i det han eller hun anfører, hvilket ville være katastrofalt fordi ens eget korthus ville rase i neste øyeblikk. Det er omtrent som når Lars Østby forsøker å gi inntrykk av at han gjendriver fakta om fertilitet med bortforklaringer om at det er klart folk vil ha barn.

Tricks som disse er blitt benyttet i politisk demagogi siden det første demokratiet i Athen. Å nei, det er visst ikke lenger noen som studerer den klassiske arven.

Men for den som blir påprakket denslags tricks, er det bare å sitte i ro og fortsette å stirre på fakta for deretter å gjenta dem. Og Henriksen lar seg da heller ikke vippe av pinnen (nåde den akademiker i Norge som prøvde noe lignende). I dag har han et nytt innlegg i DN hvor han gjør oppmerksom på at statssekretæren ikke forholder seg til foreliggende faktamateriale. Og sannelig er han ikke så vennlig at han beskriver tegningen enda en gang:

SSBs analyser viser at dagens innvandring isolert sett bidrar til å øke summen av fremtidige utgifter langt mer enn det bidrar til å øke summen av fremtidige inntekter. Da følger det at med dagens innvandringspolitikk vil enten fremtidige skatter økes enda mer eller fremtidig offentlige tjenester og overføringer reduseres enda mer enn de ellers vil måtte bli.

Henriksen harselerer elegant med Singsaas idet han kommenterer hennes etterlysning av bidrag fra hans side ved å henvise til faglitteratur han selv forlengst har skrevet, men som hverken statssekretæren eller hennes tallrike stab har fått med seg – den tungnemme inkompetansen lenge leve.

Der argumenterte jeg for at med dagens regelverk, er arbeidsinnvandring et uegnet virkemiddel for nettopp å dempe konjunktursvingninger.

I det innlegget påpekte jeg videre at fordi vi omfordeler ressurser fra dem som tjener mye til de som tjener lite, så vil arbeidsinnvandring til lavlønnsyrker være ensbetydende med å ta imot netto mottakere. Arbeidsgivere som lobber for økt arbeidsinnvandring for å slippe å øke lønningene, ber således implisitt om subsidier fra resten av samfunnet.

Velinformerte personer vet at tallene i sju-åtte år har vist at det ikke er mulig å kombinere masseinnvandring og velferd – altså velferd for befolkningen: innvandringen er som vi ser velferd for bedriftene.

Utviklingen er derfor en pågående sosial og økonomisk revolusjon av det norske samfunnet. En befolkningsrevolusjon og en velferdsrevolusjon. Samt en gjenopprettelse av den sosio-økonomiske virkeligheten som i sin tid hadde kommunismen som et av sine resultater. Fantastisk dumt, når man tenker over det. Desto smartere avledningsmanøver å advare mot fascismen.

Siden vi befinner oss på noen måneders avstand fra et stortingsvalg, burde man egentlig forlange av samtlige stortingspartier at de åpent og ærlig tar stilling til hvordan de forholder seg til denne pågående revolusjonen.

Vil de la den gå sin gang, eller vil de forhindre den? Svaret gis ikke, man later som om den ikke finnes.

Til Dagbladet sier Arbeiderpartiets Lise Christoffersen i realiteten at hun er en fornøyd tilskuer til denne revolusjonen. Haken er at hun ikke opplyser om at det er en revolusjon, hun sier tvertimot at det er «ingen grunn til å dramatisere dette».

Lite kunne være mer usant, og det er ingenting folk som Lise Christoffersen – og andre hvis varsellamper har blinket frenetisk siden 13. april – er mer redd for enn at den innsikten brer seg i hele befolkningen. Denne har en sterk fornemmelse av at noe er galt, men det gis sjelden bekreftelse på den fornemmelsen, og desto oftere benektelse.

Likevel får hun nok på dette punktet stilltiende følge av de fleste andre politikerne. For dem er det viktigste å sitte rolig i båten og ikke skape rystelser som risikerer å forhindre gjenvalg. Strategiske debatter om landets fremtid er de ikke interesserte i. Da ville de nemlig sette seg selv på spill, i den grad de ikke ville fremstå som uhyre lettkledde monarker. Da passer det bedre å spille ball om mindre vesentlige saker. På den måten ser man ut som klovner, mens man i realiteten utøver ren maktfullkommenhet.

Til dette får de usedvanlig god hjelp av noen store og like maktfullkomne medier, som fyller sine sendeflater, papirflater og skjermflater med uvesentligheter. Med det korps av offentlige intellektuelle som Norge er belemret med, er det liten hjelp å få til å forstå verden også derfra. Og til tross for at noen av tjenestepersonene i SSB har gjort et uvurderlig opplysningsarbeid, er det hjelp å få også av vårt nasjonale statistikkbyrå: Går man inn på nettsiden deres får man straks slengt i fleisen at landet har skarve 3,6 % arbeidsledighet (kalt «massearbeidsledighet» på 1980-tallet), enda så høy som innvandringen opplyses å være i samme slengen. Det betyr tilsynelatende at Norge ledes av genier.

Men prøv å finne det reelle tallet på personer i arbeidsfør alder som ikke arbeider, og du vil bli sittende resten av dagen i et forsøk som med overveiende sannsynlighet er forgjeves. Hæren av disse og andre norske borgere som er blitt marginalisert i denne norske revolusjonens innledende fase (Finansavisen forteller sterkt om noen av dem i «dalen vår» i dag), vil man helst ikke vite av. De skal hverken ses, høres, føles, luktes, smakes eller etterlyses, til tross for at den forhutlede tilværelsen hundretusenvis av mennesker lever i til andres komplette likegyldighet burde etterlate en veldig dårlig smak i munnen.

Har ingen tenkt over hva disse forhutlede en dag kan foreta seg når omgivelsene deres er tilstrekkelig ødelagt eller velferden er blitt ostehøvelkuttet mange nok ganger? Det behøves lite annet enn en karismatisk leder som er smart i valget av sine kommunikative uttrykk.

Vesentlige fakta underslås altså, og uvesentlighetene tar deres plass. Alle vet dette. Problemet er at det knapt er noen som tar konsekvensen av det alle vet, for med det å begynne å oppnå innsikt.

Det er i dag allmennkunnskap at vi blir det vi spiser. Dytter man innpå en dorsk cheeseburger hver dag, blir man selv en dorsk cheeseburger. Men vi er ikke bare kropp, vi er ånd også. Og det er minst like sant at vi blir det vi konsumerer av informasjon også. Konsumér uvesentligheter, og du blir selv, om ikke en uvesentlighet, så i alle fall en kilde til samme.

Det første man skal gjøre er altså å nekte å la seg servere informasjonsprodukter og offentlige tillitspersoner som inkarnerer uvesentligheter eller fester dem til papir- og nettsider, og forlange at disse uten å tåkelegge taler ærlig om revolusjonen i Norge. Underholdningsnyhetene er gift for sjelen.

Da Norge ved to anledninger skulle ta stilling til EF-/EU-medlemskap, ble det gjennomført folkeavstemninger etter lang forutgående debatt. Nå er landet i full gang med endringer som er mye større enn dem man tok stilling til i 1972 og 1994, men noen reell debatt er ikke engang begynt på ordentlig. En folkeavstemning om EØS/Schengen burde som et minimum avholdes. Også om innvandringspolitikken. Carl I. Hagen foreslo det i sin tid. Nå, en mannsalder senere, er det på høy tid å ta forslaget til følge.

Les også

-
-
-
-
-
-