Sakset/Fra hofta

Som tidligere nevnt, er det et visst antall personer uten noen norsk bakgrunn som ikke regnes med i offisiell statistikk over innvandrerbefolkningen. Disse består av barn av to etterkommere etter innvandrere, samt barn av én etterkommer og én innvandrer, slik man ser i forbindelse med såkalte henteekteskap.

Denne gruppen er i øyeblikket ikke stor på landsbasis, men den er raskt økende og konsentrert på et lite område. Hvis man går dataene over dens medlemmer litt nærmere etter i sømmene, er det nokså åpenbart at vi vil se en sterk og lenge vedvarende økning i deres antall, samt at det i hovedsak er tale om muslimer i Oslo.

Om man kun skal basere seg på kilder som er enkelt og allment tilgjengelige, er det dog ikke en helt banal oppgave å finne ut antallet, langt mindre lage gode fremskrivninger. Det grundigste som vel er skrevet om temaet, er en artikkel av seniorforsker Lars Østby hos Statistisk Sentralbyrå (SSB), offentliggjort i Samfunnsspeilet nr. 4, 2006. Her opplyses det at antall barn av to etterkommere (SSBs kode 004) var 100 i skrivende stund, altså i 2006, samt at antall barn av én etterkommer og én innvandrer (SSBs kode 014) var 2.100 i 2006, mot 1.200 i 2003.

Man har altså to observasjoner for den ene relevante undergruppen og én observasjon for den andre, dvs. et syltynt datagrunnlag å lage fremskrivninger med. Litt enklere blir det om man fyller inn med tall som Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken oppgav i et brev Document har fått tilgang til, som ble sendt til Stortingets presidentskap i forbindelse med et spørsmål stilt for ikke lenge siden av en stortingsrepresentant. Statsråden oppgir i dette brevet at antall personer med kode 014 var 3.800 i 2010 (som notert av signaturen Capercaillie under foredrag), mens antall med kode 004 var 260 i 2010, mot 42 i 2003.

Barna med fire utenlandske besteforeldre som statistisk ikke er til å skille fra barn med norske aner, gitt at begge grupper tilhører det SSB kaller den «øvrige befolkning», var altså totalt 1.242 i 2003, 2.200 i 2006, og 4.060 i 2010. Med tre målepunkter gir det en viss mening å fremstille dataene grafisk:

Det er altså tale om en nokså bratt stigende kurve — antydningsvis en fordobling noe oftere enn hvert 5. år — som med flere observasjoner trolig ville kunne tilpasses nokså brukbart med en eksponentiell modell. Men hvor lenge vil den stige? Etter alt å dømme svært lenge, og det av minst fire grunner.

For det første fordi erfaringene fra det svært sammenlignbare landet Danmark peker i den retning. Om man betrakter den mørkegrønne kurven i diagrammet under, som i praksis tilsvarer den blågrå over, vil man se at vi i dag er omtrent der våre kulturelle storebrødre i sør befant seg for seks år siden, hvilket stemmer brukbart med at innvandringen dit kom i gang noe før.

For det andre fordi man av statsrådens brev kan slutte seg til at ca. 1.900 av de 4.060 «usynlige» er fire år eller yngre. Det er fordi barna av etterkommere uten norske aner bare nokså nylig er blitt en statistisk signifikant gruppe, hvilket skyldes tidspunktet da innvandringen på stor skala til Norge startet. Vi står således kun ved begynnelsen.

For det tredje oppgir statsråden at praktisk talt alle personene det er tale om, har asiatisk eller afrikansk bakgrunn og bor i og rundt Oslo, hvilket betyr at de blir tilhørende voksende kolonier hvor alt tyder på at den allerede innarbeidede skikken med henteekteskap vil bestå. Og gjør den det, vil kurvene for hver enkelt koloni peke til værs på ubestemt tid.

For det fjerde oppgav Østby i 2006 at omlag halvparten både av kode 004- og kode 014-barna hadde pakistanske røtter — en åttendedel av kode 014-barna tyrkiske. Det betyr at for hver nasjon som med tiden kommer til å følge eksemplet pakistanerne i egenskap av gruppen med lengst botid har satt, noe tyrkerne delvis gjør allerede, vil veksthastigheten skifte til et høyere gir hver gang. Hvilke land det med tiden sannsynligvis blir snakk om, ser man lett ved å kaste et blikk på statistikken over utlendingers giftermål med nordmenn: Iran, Tyrkia, Irak, Somalia, Afghanistan, Bosnia.

Det vil imidlertid bli såpass mange år mellom hvert girskifte at denne overskuelige fremtiden neppe utløser noen reaksjon på politisk hold, hvor man har for vane å resonnere i fireårsperspektiv.

Ellers kan man ut fra dette slutte seg til at omlag 500 av de ca. 10.000 barna som for tiden fødes pr. år i Oslo, ikke figurerer statistisk blant innvandrerbefolkningen, til tross for at disse fem prosentene av de nyfødte i sitt årskull er uten norske aner. Med et halvt blikk på den blågrå kurven er det neppe noen dristig antagelse å si at deres andel av de nye verdensborgerne vil fordobles innen fem år. Andelen små nordmenn i hovedstaden er altså allerede endel lavere enn det det de fleste vil tro ved å se på de offiselle tallene, og avviket mellom statistisk og opplevd virkelighet vil bare øke i tiden fremover, og det relativt raskt. Det er vanskelig å la være å kalle det for manipulasjon, tilsløring og føring bak lyset.

Gitt at personene det er tale om vil skille seg klart fra den norske majoritetsbefolkningen, burde definisjonen av innvandrerbefolkningen endres til også å omfatte personene med SSB-kode 004 og 014. Bare ved å ta i betraktning realistiske fremskrivninger som omfatter barn av etterkommere, kan offentligheten forstå hvordan innvandringen er i ferd med å forandre Norge. Det er et politisk ansvar å se til at så skjer.